Psykososialt senter  for flyktninger
Olav M. Troviks vei 4, 0864 OSLO    
Tlf (+47) 22 84 11 40                       

Vi husker utrolig lite av det vi opplever gjennom et langt liv. Selv om samlingen av kunnskaper og livserfaringer er både rik og sammensatt, vil de fleste enkelthendelsene gå tapt. Vi vet at 3 x 6 = 18, men husker neppe den dagen vi lærte det. Vi mister de episodiske minnene og beholder den ”generelle kunnskapen”, også kalt ”det semantiske innholdet” i det som skjer. Det eksisterer mange hypoteser omkring hukommelse, og vi begynner å få kunnskaper om hvor i hjernen de forskjellige prosesser skjer og i hvilke situasjoner. Hukommelse og læring består av flere prosesser fra det å gjenkjenne gjenstander av samme type eller huske navnet på en person vi har møtt, til det å skape en meningsfull forståelse av seg selv som en del av en menneskelig virkelighet. Dette er en svært kompliserte prosesser som krever samarbeid mellom flere forskjellige deler av hjernen. Det finnes nå mye forskning som støtter hypotesen om at mesteparten av dette livsviktige arbeidet foregår på den tiden av døgnet når vi ikke så lett blir forstyrret av sanseinntrykk utenfra, nemlig når vi ligger i vår egen gode, trygge seng og sover.

Kunnskapen vi har om søvnfasenes normalfordeling gjennom natten baserer seg på målinger av elektrisk aktivitet i hjernen i tillegg til andre fysiologiske kjennetegn som grad av bevisstløshet, øyebevegelser og lignende. Den dype søvn ”Slow Wave Sleep”  (SWS) forekommer kun i den tidligste del av natten, mens den mest intense drømmesøvnen kommer gradvis mer og mer ettersom natten går mot dag. Denne fasen kalles REM-søvn, fordi man i 1953 oppdaget at øynene beveget seg raskt frem og tilbake under lukkede øyelokk i denne fasen av søvn (Rapid Eye Movement Sleep). Kroppen ligger helt stille til tross for at bevissthetsnivået er nesten like høyt som i våken tilstand. Hjernen produserer bilder med tilhørende sanseinntrykk, samtidig som assosiasjonene er raske og ofte bisarre. 

Mange forskere ser nå på SWS og REM som motsatte poler i en slags hukommelsesdialog mellom de delene av hjernen som husker de episodiske minnene etter dagens opplevelser, og de delene som gjør denne dagen om til bare en dag blant mange, og som tar vare på helt spesielle inntrykk, mens resten går i den store glemmeboken. 

Søvnforskeren Robert Stickgold og medarbeidere ved Harvard Medical School har gjort et forsøk for å finne ut hvilken betydning søvn har for innlæring av en sammensatt ferdighet som innebærer gjenkjenning av visuelle mønstre på en skjerm og rask respons med riktige tastetrykk på en datamaskin. Forskningspersonene fikk holde på en viss tid,  og ble så delt inn i forskjellige grupper. Én gruppe ble hindret i å sove den første natten og fikk så anledning til å ta igjen den tapte søvnen før de ble testet på nytt. De andre gruppene fikk henholdsvis 1, 2, 3, 4, 5 og 6 netter med søvn før de fikk anledning til å prøve seg på datamaskinen igjen. Resultatene viste at de som ikke hadde sovet den første natten, mistet all læringseffekt og fikk de samme resultatene som da de ble testet for første gang. De andre forbedret resultatene sine merkbart med størst læringseffekt etter den første natten, med noe ekstra effekt for hver natt til og med den femte. Det ble også gjort forsøk med å hindre noen av forsøkspersonene i å oppleve enten SWS eller REM ved at de ble vekket under disse fasene. Det viste seg senere at både SWS og REM var nødvendig for å forbedre prestasjonene merkbart etter søvn. Som mor alltid har sagt: ”Nå må du se å komme deg i seng!”

Mennesker som lider av posttraumatisk stresslidelse, har dårlig søvnkvalitet og hyppige oppvåkninger blant sine hovedplager. Enkelte forskere mener til og med at det er søvnforstyrrelsene som er hovedårsaken til de andre symptomene vi ser ved denne tilstanden. De vitenskapelige forsøkene som er gjort for å kartlegge søvnforstyrrelser ved PTSD, er gjort på små pasientgrupper og med ganske store innbyrdes variasjoner. Man kan likevel konkludere med at disse pasienten som regel har kortere total søvntid enn normalt. De har også flere oppvåkninger og flere store bevegelser under søvn. Oppvåkningene skjer gjerne et lite stykke ut i REM-fasen og  er ofte gjenopplevelser av traumatisk materiale med tilhørende sterke følelser som vekker pasientene ganske brått, det vi vanligvis kaller mareritt. Bortsett fra at søvnen blir forstyrret og pasienten er trøtt neste dag, fører dette mønsteret til at det blir for lite REM-søvn totalt.

Stickgold og medarbeidere har også gjort andre forsøk i relasjon til søvn. Inspirert av funn som viser at både hjerneaktivitet og nevrotransmittere (hjernens signalstoffer) har helt unik utforming under REM-fasen, har de forsøkt å gjøre systematiske kartlegginger av hva som skjer under REM i kontrast til alle de andre søvnfasene samlet (non-REM). I denne forbindelse brukte de en kjent psykologisk test, kalt ordassosiasjonstesten, der pasienten får høre et ord fra en liste og blir bedt om å si det første ord han tenker på. Svarene deles i to grupper, de sterke, også kalt de sannsynlige assosiasjonene som for eksempel rett-galt, hvitt-svart etc., og de svake, også kalt de usannsynlige assosiasjonene som for eksempel rødt-kjole, galt-tyv. De svake assosiasjonene er mer personlige, leder an til flere assosiasjoner og er ofte influert av egne opplevelser, mens de sterke er logiske, kulturelt betingede og ofte en diametral motsetning som setter en stopp for assosiasjonskjeden.

Stickgold og medarbeidere fant at mennesker som ble vekket under REM-fase, produserte 20% sterke og 80% svake assosiasjoner. Under non-REM-fase var resultatet motsatt. Dette passer godt sammen med det vi vet om normale drømmer, nemlig at de er hyperassosiative. Sammen med kunnskap om hvilke hjerneregioner som skaper elektriske potensialer, retninger på ”strømføringen” og når i søvnsyklus dette skjer, har man kunnet fremme hypoteser om at det tidlig på natten, og særlig under SWS, skjer en ”overføring”, der hippocampusregionene fungerer som en” videospiller” som spiller episodisk minne over til storhjernen. I REM-fasen ”slukkes” hippocampus for å ”slette båndet”, mens cortex (hjernebarken) fortsetter å integrere det ”avspilte” minnet inn i resten av nettverket (assosiasjonscortex). 

Denne søvnforskningen kan brukes til å gi mulige forklaringer på hvorfor PTSD-pasienter ikke bare har problemer med innlæring av nytt materiale som for eksempel språk. De får heller ikke”slukket ut” de episodiske minnene(traumene) fordi REM-fasen ikke fungerer som den skal. De traumatiske minnene går på evig ”replay”, og båndet blir i verste fall aldri slettet.

Mange forskere og klinikere har etterlyst behandling som kan bedre disse problemene, men hittil kjenner vi ikke til sovemedisiner som kan hindre mareritt effektivt, og over lengre tid. Det er fremmet tanker om at psykoterapeutiske metoder som etterligner bilaterale øyebevegelser (som for eksempel Eye Movement Desensitization and Reprocessing (EMDR))[1], kan ha en integrerende effekt på linje med REM-søvn, men de eksakte virkningsmekanismene er fortsatt ukjente. I mellomtiden får vi glede oss over søvnens helsebringende og hukommelsesfremmende effekter og ha medfølelse og sympati for de som sliter med å sove. I tillegg får vi prøve å avfinne med oss at søvntiden og særlig SWS-fasen blir stadig kortere med årene, slik at hukommelsen vår blir svekket. Forhåpentligvis skjer dette så langsomt at bare våre nærmeste merker det.