Leder

Jeg nevner dette for å utvide det ensidige fokus på islamsk fundamentalisme, ettersom lignende ’åndskamper’ foregår i alle verdensreligioner. Religion som livsform har sitt nedslagsfelt på svært mange områder av samfunnslivet, slik tilfellet også er når de gjelder de såkalte nyreligiøse fenomener der  mennesker fra ulike samfunnslag (ikke bare de materielt ressurssvake) relativt uavhengig av konfesjon, kan drives til de mest desperate handlinger (jevnfør for eksempel med de såkalte selvmordssektene midt i den vestlige moderniteten).

Enhver religion – også islam – kan, avhengig av sin sammenheng forøvrig, fungere så vel frigjørende – slik den faktisk gjorde innledningsvis under den iranske revolusjonen – som undertrykkende – slik den siden har fungert overfor store grupper av befolkningen etter at revolusjonen også her begynte å spise sine egne barn. I debattens hete er det altfor lett å glemme at frontlinjer går på tvers, og ikke bare på kryss av, de konfesjonelle grenser. Slik sett kan spørsmål for eller imot en enkelt religion (utover rent teologiske overveininger) være den samfunnsetiske debatten relativt likegyldige. Religion alene forklarer ingenting.

Jeg skal avrunde med Andreas Hompland som i Dagbladet konstaterte at jakten på den ene Sanningen er en sann forbannelse. Og samtidig minne leserne om tradisjonelt viktige terapeutiske hensyn som vi i egenskap av behandlere, ikke bør miste av syne. Vi må ta vare på en profesjonsetikk som også maner til en viss varsomhet – til og med tilbakeholdenhet – i  våre offentlige opptredener. I krigens hete blir sannheten sagt å være det første offer for en stillingskrig preget av kategoriske oppfatninger. Da er det lett å gå seg vill også som behandler og – ikke minst i en krysskulturell sammenheng – tilskrive egne overbevisninger til dem man ønsker å hjelpe eller hvis sak de er ment å fremme. Men her,  som i andre sammenhenger,  er det mange ulike meninger hos våre målgrupper.

Det er en internasjonalt orientert og -farget gjeng som kommer sammen – eller krangler – om flyktningers vel og ve langs mer eller mindre åpenbare fagpolitiske grenseoppganger både ute og her hjemme. Også her kan frontene komme til å bli skjerpet fremover hvis man ikke er oppmerksom på slike utilsiktede og splittende prosesser. Personlig synes jeg det nå er særlig behov for å peke på de problemer som kan ramme dem som på forskjellige måter befinner seg i marginen. For dem er det ganske mange av nettopp i våre miljøer, både blant kolleger og klienter.

For eksempel vil både amerikanskfødte eller jødiske kolleger lett kunne føle seg utilpass i det bilde som har dannet seg, ironisk nok nettopp pga. sitt engasjement for faget og feltet. Og dette samtidig som de blir mistenkeliggjort av den annen part i en situasjon som så til de grader setter ting på spissen. Liksom de intellektuelle liberalere som har bakgrunn i den muslimske verden, tvinges de nå til å balansere mellom scylla og charybdis. I dagens situasjon er slike bindeleddspersoner en uvurderlig ressurs som trenger all den støtte og oppmuntring vi er i stand til å gi. Uten disse brobyggerne og deres meningers mot, forblindes og i verste fall stopper vår verden.