Når prinsippene om menneskerettigheter blir ramme for psykososialt arbeid med personer utsatt for organisert vold

Av Nora Sveaass

Denne artikkelen er en bearbeidet utgave av den selvvalgte prøveforelesningen jeg holdt i forbindelse med forsvaret for den psykologiske doktorgrad i februar 2001. Bakgrunnen for mitt valg av tema var mange års tenkning og grubling på hvordan prinsippene om menneskerettigheter kan være integrerbare eller danne rammen for faglig arbeid i en psykologisk/psykiatrisk kontekst. Det har vært utfordrende spørsmål å stille seg, og mange som arbeider med mennesker utsatt for grove menneskerettighetsbrudd har diskutert disse spørsmålene i lengre tid. Artikkelen kan derfor betraktes som et lite innspill i en debatt som ser ut til stadig å bli mer aktuell gitt de mange utfordringer på menneskerettighetssiden som verden står overfor. Den opprinnelige forelesningen rommet en del refleksjoner omkring vitenskapelighet og verdivalg. I denne artikkelen har jeg valgt å konsentrere meg om menneskerettighetsperspektivene i forhold til psykososial praksis.

 

Psykososialt senter for flyktninger  har siden det ble etablert i 1990 hatt følgende formulering som sitt credo eller devise: Psykososialt senter er i all sin virksomhet basert på prinsipper om menneskerettigheter og vitenskapelig krav til objektivitet og upartiskhet. Dette er en spennende formulering. Den virker umiddelbart så riktig og velvalgt, og den oppsummerer mye av det mange av oss som arbeider i dette feltet har hatt som utgangspunkt. Det er en utfordrende påstand, men ved nærmere ettertanke ikke så helt enkel – og sant å si har jeg ofte vært glad for at ingen har lagt hodet på skakke og sagt at dette hørtes jo vel og bra ut, men hva betyr det egentlig? Er det mulig å hevde dette og i så fall – hva innebærer det for vår virksomhet, teoretisk og praktisk? Jeg har valgt å ta utgangspunkt i denne formuleringen og utforske den noe nærmere og reflektere omkring hva den innebærer. Videre vil jeg drøfte noen sider ved det å arbeide profesjonelt i et spenningsfelt bestående av politisk motiverte handlinger, av moralske posisjoner og teoretiske modeller. Og spørsmålet blir: Hva innebærer det å drive psykologisk virksomhet med menneskerettigheter som ramme?

Noen ord om de begrepene jeg bruker. Med menneskerettigheter sikter jeg til de rettighetene som er definert gjennom et internasjonalt system av regler, lovverk og konvensjoner med særlig fokus på prinsippene om individets ukrenkelighet, beskyttelse mot tortur, nedverdigende behandling osv. De menneskerettighetsbrudd jeg viser til, er de som også faller inn under betegnelsen organisert vold. Det vil si  alle former for vold som blir påført av personer i egenskap av egen myndighet eller på delegert myndighet fra andre i myndighetsposisjon, i den hensikt å true, skremme, ydmyke, skade, svekke eller lignende. Grove menneskerettighetsbrudd avgrenses dermed fra andre voldshandlinger ved at det dreier seg om intendert krenkelse og påført skade som en ikke vil finne beskyttelse mot innenfor rammen av eget sivilt samfunn.

 

Et eksplisitt verdistandspunkt

Ser vi oss rundt i verden på våre kollegaers virksomhet – enten de arbeider med mennesker som lever i eksil, eller de arbeider i land rammet av krig, i autoritære samfunn eller i kjølvannet av væpnet konflikt – vil vi se at de fleste formulerer et verdimessig standpunkt for sin virksomhet; et standpunkt knyttet til menneskerettigheter, demokrati eller frigjøring. Peter Elsass har uttrykt det slik: ”nettopp i arbeidet med torturoverlevere må man stå fast og ta et moralsk og etisk standpunkt mot undertrykkelsen, mot destruksjonen, volden og lidelsen” (Elsass, 1995). Og parallelt med dette vil de hevde sin profesjonalitet og vitenskapelige basis. Det er nærliggende å undre seg over hva det verdimessige, i dette tilfelle det menneskerettslige, standpunktet betyr både for virksomheten og for den enkelte helsearbeider. Er det slik at en gjør noe annet, benytter andre metoder, forstår problemene annerledes enn en ellers ville ha gjort? Eller for å si det på en annen måte – gir det et rikere profesjonelt liv å tenke i menneskerettslige baner enn ikke å gjøre det? Og, er den moralske posisjonen i hovedsak av teoretisk art eller nedfeller den seg på en måte som fører til en annen type praksis?  Og ikke minst – hva betyr det for den som mottar hjelpen – er det noe som de vil kunne legge merke til?  Vil det være annerledes å få terapi på et sted som har definert seg som en menneskerettighetsbasert virksomhet, enn hos et som ”bare” driver med helse?

Hvordan kan det argumenteres for at det verdimessige grunnlaget gjøres eksplisitt? Ville ikke et implisitt etisk grunnlag hentet både fra forsknings- og fagetikk være tilstrekkelig? Og dette særlig sett på bakgrunn av at svært mange av menneskerettighetene i dag er innarbeidet i norsk lovgivning og således er å betrakte som en del av norsk lovverk. Blir presiseringen kanskje overflødig? Når mange av oss som arbeider med mennesker utsatt for organisert vold, på tross av dette vil argumentere for en eksplisitt verdiforankring, er det flere grunner til det. For det første understreker posisjonen at menneskerettighetsbrudd er å betrakte som et alvorlig og omfattende helseproblem; de psykologiske og fysiske  skadevirkningene er omfattende, og  tiltak på mange nivåer er nødvendige. Posisjonen understreker at det ikke dreier seg om naturkatastrofer eller uheldige hendelser, men om menneske- og systempåført lidelse, om handlinger som både er planlagt og beskyttet – og som ikke bare påfører  stress, men krenkelse. Den understreker at rehabilitering er et mangesidig arbeid og at det også omfatter moralsk rehabilitering. På denne måten gjøres et juridisk og politisk område relevant innen psykologisk tenkning og praksis. Posisjonen signaliserer videre helseprofesjonenes særlige ansvar i forhold til slike overgrep. Når en arbeider med menneskerettighetsbrudd og de helsemessige konsekvensene av dette, er det viktig å være skjerpet og ha et reflektert forhold til hva dette med menneskerettigheter innebærer. En eksplisitt posisjon synliggjør denne dimensjon – at det dreier seg om en spesiell type krenkelser, en type stress av spesielt ondartet karakter som må tas på alvor som moralsk problem. En eksplisitt posisjon kan også understreke betydningen av å holde sin egen profesjons sti ren. Helsearbeidere arbeider aktivt også på overgripernes side, og det hevdes at de meste destruktive utslag av  tortur ikke hadde vært mulig uten systematisk bruk av psykologisk og medisinsk kunnskap og personell. Vi har derfor en stort moralsk ansvar både når det gjelder kunnskap om menneskerettigheter og når det gjelder å motvirke psykologers deltakelse i tortur og undertrykking. Leger og sykepleiere har egne internasjonalt vedtatte etiske regler rettet inn mot helseprofesjonenes deltakelse i tortur. Det har ikke vi psykologer fått ennå, og det bør vi gjøre noe med.

Sist, men ikke minst, formidler en slik posisjon en sammenheng mellom en subjektiv lidelse og en sosiopolitisk hendelse. Det er et signal til dem som har opplevd forfølgelse og overgrep, om at deres rettigheter er blitt krenket, og at vi forstår deres nåværende vanskeligheter i lys av dette.

 

Hvordan reflekteres posisjonen i det praktiske arbeidet? 

Sagt litt enkelt, tror jeg at det eksplisitte verdistandpunktet reflekteres i mye av den virksomheten, både teoretisk og praktisk klinisk, som foregår rundt mennesker som har vært utsatt for organisert vold. Jeg vil forsøke å begrunne dette ved å vise til ulike forståelsesmodeller, posisjoner, avgrensninger og erfaringer fra det feltet vi grovt kan kalle psykososialt arbeid med mennesker utsatt for menneskerettighetsbrudd og som rommer et menneskerettighetsperspektiv på en eller annen måte.

 

Hvordan feltet forstås

Vi snakker om et felt som ikke lar seg avgrense som hjemmehørende innenfor ett fagområde eller én disiplin, men som befinner seg i krysningspunktet mellom politikk, helse, historie og jus. Det dreier seg om de menneskelige omkostningene av maktpolitikk, av autoritære regimers herjinger og av stormaktsinteresser i konflikt med hverandre. Vi snakker om det helsemessige – og særlig det psykologiske utslaget av brudd på internasjonale juridiske konvensjoner. Forstått på denne måten må de problemene vi møter og vår innsats i forhold til disse vurderes og reageres på ut fra et samfunnspolitisk så vel som et helsepolitisk perspektiv. Vi arbeider med fenomener som er sosiopolitiske i sin opprinnelse og der også tiltakene vil spenne over et vidt register – fra helsemessig lindring hos enkeltpersoner til handling i forbindelse med forsoning eller rettsoppgjør. Fishman (1998), hevder i artikkelen ”Metaclinical issues in the treatment of psychopolitical trauma” at vi befinner oss i et felt der vi som psykoterapeuter har et etisk mandat til å knytte forbindelsen mellom den sosiale kontekst og de individuelle symptomene.

Disse flytende grenseoppgangene tydeliggjøres i arbeidene til Jonathan Shay (1994) som har beskrevet de amerikanske Vietnamsoldatenes reaksjoner på den krigen de selv var en del av. Den kronifisering av problemene som han observerte hos mange av Vietnamveteranene, knyttet han ikke først og fremst til de massive traumene de var utsatt for, men til det faktum at krigen ble opplevd som et angrep på det som var rett, at den som politisk handling brøt med verdier og idealer. Soldatenes egne opplevelser av dette ble selvsagt forsterket av den generelle amerikanske post-vietnam stemningen rundt krigen som noe skamfullt og lite ærerikt. Shay trekker forbindelseslinjene til Homer og hevder at de alvorlige senfølgene hadde sitt utspring i denne troløsheten mot de moralske prinsippene, det han kaller ”What’s right”. På samme måten kan vi si at tortur ikke bare er et angrep på den som utsettes for smerten. Tortur er et alvorlig angrep på et samfunns integritet, med sosial og samfunnsmessig oppløsning som mulig konsekvens.

 

Fagkritiske posisjoner

Denne forståelsen av feltet har nødvendigvis medført sterkt fagkritisk engasjement. Følgende kortversjon oppsummerer noen av de sentrale punktene: Våre profesjonelle handlinger må betraktes som handlinger i et større sosiopolitisk spenningsfelt, og dette må nedfelles i våre profesjonelle samtaler om behandling av mennesker utsatt for organisert vold. En snever medisinsk/psykologisk tilnærming må forkastes, og både diagnostikk, terapimodeller og forståelsesmåter synes utilstrekkelige. De psykologisk/ psykiatriske modellene bygger på vestlige ideer, og denne tenkningen er blitt gjort til allmenngyldig, universell kunnskap. Vestlig psykiatri er blitt eksportartikkel og er som sådan beskrevet som et ektefødt barn av vestlig imperialisme. Den representerer en etnosentrisk modell som i liten grad rommer refleksjoner over egne grenser og begrensninger. Som modell for forståelse har den derfor en begrenset gyldighet for andre deler av verden. Den mangler begreper for å fange opp de politiske fenomenene som ligger til grunn for makt og undertrykking, og mangler forutsetninger for å inkorporere eller forklare de mange sosiopolitiske aspektene som kjennetegner feltet. Den vestlige psykologi og psykiatri innebærer en individualisering og patologisering av fenomener som primært er av sosiopolitisk karakter. For å sitere Peter Elsass (1995) igjen - ”Kanskje er tilbudet om psykoterapeutisk hjelp en etnosentrisk reaksjon på et politisk overgrep, men hvor hjelpen består i å innskrive den i vår egen oppfattelse av behandling.”

Et forhold som ofte trekkes frem, er at den primært vestlige orienteringen i liten grad fanger opp de kollektive og kulturelle prosessene som er involvert når grupper undertrykkes. Det tradisjonelt sterke fokus på individet nedtoner eller direkte ugyldiggjør de kollektive aspektene både ved overgrepene, meningsinnholdet og helingsprosessen. Det fenomen at overgrep overfor store grupper både destruerer og endrer kulturelle verdier samtidig som de skaper nye, for eksempel i form av samhold, er noe som i liten grad reflekteres i faglitteraturen. I forhold til dette kan en da si at i beste fall er den vestlige psykiatrien og den individorienterte psykologien å betrakte som en utilstrekkelig og mangelfull tilnærming til feltet. I verste fall er de å betrakte som  bidrag til aktivt å kamuflere maktpolitiske overgrep. Sterkest er denne kritikken kommet til uttrykk i diskusjonene omkring PTSD (Post Traumatic Stress Disorder).

Den omfattende stress- og traumeforskningen gjennom de siste 20 årene har selvsagt hatt fremtredende representanter innenfor dette spesielle området av stresspsykologi. Mye forskning er knyttet til forekomsten av PTSD hos personer utsatt for organisert vold, i særdeleshet tortur. I tråd med det som allerede er fremholdt, blir PTSD som diagnostisk begrep ansett både som utilstrekkelig og uegnet: For det første fordi en med post betoner at noe er historisk, et tilbakelagt stadium, og disorder innebærer å gjøre fenomenene til sykdom. Noen hevder at PTSD-modellen reduserer et komplekst politisk/ historisk problem til et individuelt psykologisk problem, og at de massive voldserfaringer som mange flyktninger har,  aldri vil kunne omfattes av en PTSD-diagnose. Med andre ord, diagnosen slik den hittil har vært formulert, knytter lidelsen til det enkelte individ, peker på handlinger eller hendelser som er avsluttet og fanger ikke opp kompleksiteten i den sosiale og politiske realiteten som dette inngår i. Det at overgrepene det dreier seg om, altså stressorene, er handlinger som rammer kollektivt, har skade som intensjon og sikter mot å påvirke ideologi, mening og handling, og dessuten er av pågående og repeterende art –  er noe som blir borte i denne diagnostiske tilnærmingen. Skjønt, her skjer det jo en god del innen PTSD-forskningen for tiden.

De kritiske argumentene har vært både av faglig og politisk karakter – de faglige har vært sentrert om begrensningene når det gjelder å fange kompleksiteten. Særlig er det meningsaspektet ved hendelsene som ikke lar seg innfange av denne type deskriptiv kategorisering, det vil si den politiske, historiske og kulturelle sammenheng som overgrepene har funnet sted innenfor. Og videre at de kulturelle implikasjonene av kollektive overgrep, både når det gjelder skade og  muligheter og ressurser, må vike stilt overfor trange psykiatriske kategoriseringer.  

Den politiske kritikken har nok også vært knyttet til det faktum at PTSD-diagnosen ble utviklet i en spesiell politisk-historisk situasjon – i kjølvannet av Vietnamkrigen og i en situasjon der den politiske kritikken mot tradisjonelle begreper var sterk. På sett og vis var det aggressors lidelser som ble beskrevet av fagfolk fra det samme USA – mens et utarmet Vietnam var mindre interessant. Og med fornyet aggresjon fra USA’s side både i Sør- og Mellom-Amerika på 70- og 80-tallet, var det liten toleranse og villighet til å sette de samme begreper om patologi og individuell lidelse på fenomener som så klart skyldtes politisk aggresjon og imperialisme. En psykiater jeg intervjuet fra Nicaragua som arbeidet blant Sandinistsoldatene under borgerkrigen, hevdet at mens krigen raste, ville de ikke ha brukt PTSD-diagnosen – selv om de kanskje hadde sett noen liknende fenomener – ”For oss var det som fiendens våpen.” Sammenhengen mellom politisk og historisk situasjon og valg av diagnostisk redskap var med andre ord klar.

Diskusjonen om PTSD-begrepet og dets sosiopolitiske aspekter er langt fra lagt bak oss. Artikkelen ”The invention of post-traumatic stress disorder and the social usefulnes of a psychiatric category” av Derek Summerfield, for øvrig den barskeste kritikeren av dem alle, skapte temmelig rødglødende tilstander på diskusjonsnettet til British Journal of Medicine i vår. Forfatterens påstander, at PTSD-diagnosen er med på å fremelske offer-posisjoner og medikalisere politiske hendelser, ble møtt med alt fra begeistring til avsky.

Det følger av det som hittil er referert, at kritikken mot den klassiske terapeutrollen som verdinøytral, tilbakelent og objektiv, også har fått gjennomgå. Å bryte med denne rollen og innta en  eksplisitt solidarisk holdning er kanskje det viktigste enkeltvalget når det gjelder en verdiforankret terapiorientering. Jeg kommer tilbake til dette når jeg kommenterer det praktiske arbeidet.

De fagkritiske posisjonene – ofte med sterke politiske overtoner – har funnet god gjenklang i mange av de miljøer som arbeider aktivt med mennesker utsatt for menneskerettighetsbrudd. I de faglige samtalene har nok noen av disse posisjonene blitt så vidt ideologiserte at noen faglige barn er blitt tappet ut med badevannet. Og jeg tror ikke jeg gjør noe helt galt når jeg hevder at noen terapeutiske valg og tilnærminger ble mer politisk korrekte enn andre. At det har vært en relativt begrenset oppmerksomhet på andre mulige sammenhenger til folks problemer enn det som kunne tilskrives menneskerettighetsbruddene – er et eksempel på dette. Erfaringer som tortur og andre overgrep er, for så vidt naturlig nok, blitt fremhevet på bekostning av forhold forut for overgrepene, så vel som betydningen av senere erfaringer. En beskjeden nysgjerrighet på barndom og foreldrerelasjoner skyldes ikke bare at noen av oss ikke var psykoanalytisk orienterte, men at denne delen av historien kunne synes blek og uinteressant i forhold til overgrepene. Et begrep som ”premorbid” personlighet har vært, og er, langt på vei et fy-ord i mange sammenhenger. Skjønt tiden går, miljøene modnes og en del av disse faglige posisjonene blir i dag diskutert og revurdert – uten at en dermed forlater et overordnet verdistandpunkt. I dag er den faglige oppmerksomheten mange steder sterkere knyttet til tiden etter overgrepene. Det betyr eksilet og eksilrelaterte forhold for dem som flyktet, og det vi kan kalle etterkrigs- eller etterkonflikterfaringer der omveltningene har vært. Rettsoppgjør og forsoning, og betydningen av dette for psykologisk heling, fremmes som helsepolitiske krav fra psykologer og andre som arbeider med overlevere etter menneskerettighetsbrudd.

 

Organisering av arbeidet – avgrensning av målgruppe

Den  verdimessige forankringen vil mange steder være reflektert i måten arbeidet organiseres på og hvilken målgruppe en anser seg som tilbud for, for eksempel for mennesker som har vært utsatt for organisert vold. En rekke sentra rundt om i verden har det som fellesnevner at de utelukkende behandler mennesker med denne typen erfaringer. Noen vil også avgrense seg ytterligere og konsentrere seg spesielt om torturerte flyktninger, som for eksempel RCT i København. Andre avgrenser klientgruppen i forhold til nasjonalitet, for eksempel Exil/Colat i Brussel, i utgangspunktet et senter for latinamerikanske flyktninger. Gjennom tydeliggjøring av målgruppe tilkjennegis et verdistandpunkt. Og i tillegg har disse institusjonene ofte erklærte mål utover å lindre torturskader. For eksempel har RCT et klart definert mål om å arbeide mot tortur, både juridisk, helsemessig og forskningsmessig.

Betydningen av en slik avgrensning av målgruppen blir enda tydeligere når vi ser på behandlingstiltak i områder der overgrepene har funnet sted eller stadig pågår. Her blir forutsetningen for å skape tillit og en terapeutisk relasjon at både behandler og klient kan være sikker på at begge vet hva det dreier seg om – nemlig et sted der politisk forfulgte og deres familiemedlemmer kan få psykososial assistanse av behandlere som er definert og som selv definerer seg i opposisjon til myndighetene. Erfaringer fra Chile og Argentina på 70- og 80- tallet, fra Balkan, Irland, Tyrkia, Palestina og land i Afrika i dag, er gode eksempler på dette. I praksis betyr det at en rekke behandlingssentra ikke er noe tilbud for mennesker med andre slags problemer eller andre politiske allianser. Mange av disse stedene er i tillegg organisatorisk knyttet til menneskerettighetsorganisasjoner og -bevegelser.

 

Den praktisk-kliniske tilnærmingen

Når det gjelder det praktisk-kliniske arbeidet og menneskerettighetsperspektivet, tror jeg en kan skille mellom ulike nivåer av tilpasset eller tilrettelagt praksis, fra overveiende bruk av vanlige behandlingsmetoder, til praksis der psykologisk arbeid blir til ledd i en politisk frigjøringsprosess. Som nevnt kan utvalget av klienter, altså traumatiserte flyktninger, og organiseringen av virksomheten rundt dem, være et potensielt budskap om et verdistandpunkt. I mange tilfeller vil det verdimessig utgjøre et godt integrert fundament, uten å være noe som står på ”plakaten” så å si. I det praktiske behandlingsarbeidet vil en i hovedsak ta utgangspunkt i eksisterende metoder og tilnærminger, og virksomheten vil ikke så langt skille seg vesentlig fra arbeid med andre klienter, bortsett fra at samarbeid med tolk er hyppigere og at tema ofte vil være preget av overgrepshistorier. Det er gjennom måten behandlere forstår og beskriver sin virksomhet – som arbeid med psykologiske og helsemessige følger av overgrep og politiske hendelser – at  en vil kunne skimte både en type forståelse og verdigrunnlag.

Noe som etter min mening gjør en forskjell, er forholdet til  oppgaver utover selve terapisituasjonen – og det jeg sier nå vil jo ikke bare være aktuelt i arbeid med flyktninger. Det å være rettighetsorientert fører til en bredere definisjon av behandlerrollen og en større bevissthet om hva mennesker er blitt fratatt og hva de har rett til å få igjen. Og da tenker jeg på rett til beskyttelse, til familiegjenforening, til å bo på steder der de kan få ro, til behandling, til et verdig liv i eksil, til arbeid og aktivitet osv. Mennesker som har vært utsatt for grove menneskerettighetsbrudd, og som har måttet flykte, har forlatt mye. De mange tapene innebærer ofte også tap av verdighet. Et eksplisitt verdistandpunkt her kan kanskje gjøre at denne sammenhengen blir tydeligere og at en som behandler er villig til å engasjere seg i oppgaver som også ligger utenfor den ordinære terapiarena. For eksempel å engasjere seg og protestere mot at krigsflyktninger skal bo i asylmottak som er omgjorte militærleire med kanoner og piggtråd, å arbeide for å påvirke asylprosessen og få ned ventetida, å engasjere seg  i familiegjenforeningssaker og utstrakt samarbeid med andre instanser om etablering av et meningsfullt liv i eksil. For dette er ikke ”bare praktisk arbeid” – det dreier seg om muligheter til å gjenetablere et verdig liv for mennesker hvis liv og tilværelser er blitt brutt ned av brutale politiske systemer.

Det at  terapeuten definerer seg som ikke-nøytral  versus nøytral, kan være en måte å synliggjøre sin verdiforankring på. Den kan innebære at terapeuten gir til kjenne sin forståelse av problemene som konsekvenser av overgrep der noen er klart skyldige for skaden, og der terapeuten tar åpent avstand fra det som er skjedd. Det er brudd på menneskerettighetene, ikke politiske posisjoner eller grupper, det vil være aktuelt å snakke om, ta avstand fra og eventuelt fordømme. Overfor en bosnisk kvinne som har vært voldtatt av serbiske soldater, eller en iransk mann som vært utsatt for elektrisk tortur, vil det kunne være terapeutisk alliansebyggende å innta et klart standpunkt; det vil si å ta avstand fra de grove overgrepene, å markere at ansvaret ligger hos overgriper og deres politiske system, og at  klienten selv representerer verdige overlevere. Dette kan skape en meningskontekst for klienten og gjøre det legitimt både for klient og terapeut å snakke om de mange forhold rundt hendelsene, de historiske så vel som de psykologiske. 

Et eksempel på hvordan det kliniske arbeidet utvikles i tråd både med feltets særegne karakter og de verdiposisjoner som inntas, er utviklingen av spesielt tilpassede terapeutiske metoder. I Chile og Argentina var psykologer ganske kort etter militærkuppene i gang med å utvikle psykososiale tiltak overfor de politisk forfulgte og de som var rammet av tortur, fangenskap og forsvinning. Arbeidet ble ofte drevet med fare for eget liv, og mange av hjelperne ble selv utsatt for forfølgelse og tortur. Det profesjonelle arbeidet baserte seg i utgangspunktet på behandlernes faglige ballast. Men mange av fagfolkene beskrev ganske fort at stilt overfor politisk undertrykking og vold måtte både de profesjonelle prinsippene og arbeidsmåtene revurderes. ”Vi hadde verken begrepene eller arbeidsmodellene for å nærme oss dette i begynnelsen,” som en sa. Og det første som gikk, var nøytraliteten – for å kunne få til et samarbeid, for å kunne få til tillit og trygghet, måtte terapeutene tone flagg. Det måtte skapes en solidarisk ramme for arbeidet – den forfulgte og terapeuten måtte befinne seg på samme side i kampen. Men også nye arbeidsmetoder måtte utvikles. Mest kjent er nok vitnesbyrdmetoden som ble utviklet på 70-tallet i Chile. Utgangspunktet for metoden var menneskerettighetsorganisasjonenes ønske om å dokumentere overgrep, og de oppfordret de politisk forfulgte til å fortelle sine historier og få dem nedskrevet. Dette viste seg å ha en positiv virkning på mange, særlig på dem som hadde vært utsatt for tortur. På grunnlag av disse erfaringene ble metoden gradvis utviklet til et terapeutisk redskap der målet var at personen skulle gjenoppta sitt livsprosjekt, ofte det personlige, sosiale og politiske engasjement som han eller hun engang hadde, og som var blitt brutt ned etter tortur og forfølgelse. Tap av et slikt engasjement ble sett på som tap av et viktig objekt – og en relasjon som måtte gjenetableres. Ved å eie den nedskrevne historien om overgrepene, hadde klient og behandler noe felles å arbeide med, vitnesbyrdet ble et historisk dokument og en dokumentasjon som kunne brukes slik personen selv fant mest formålstjenlig. Det sier mye om den politiske situasjonen i Chile på den tiden, at artikkelen om disse erfaringene, kanskje en av de viktigste og mest banebrytende artikler fra feltet, ble skrevet under pseudonym. Først flere år senere fikk verden vite at bak Monelli og Cienfuegos (1983), sto de kjente chilenske terapeutene Elizabeth Lira og Eugenia Weinstein. Arbeidet med vitnesbyrdmetoden er senere blitt videreført og videreutviklet av Inger Agger og Søren Buus Jensen (1990) som har gjort den til et verdifullt terapeutisk redskap også i eksil.

Terapeuter som arbeider med overlevere av vold både i situasjoner der volden og truslene pågår og andre steder, reiser ofte spørsmålet om hvordan en kan håndtere all volden de blir konfrontert med. Psykologer som arbeidet med volden rundt seg, har beskrevet at noen av de profesjonelle tilnærmingene tjente til å skape meningsfulle rammer ikke bare for klientene, men også for terapeutene. De beskrev et profesjonelt fellesskap som definerte seg som  opposisjon, som i sitt kliniske arbeid hele tiden knyttet båndene til den politiske kontekst. Det at arbeidet ble vurdert av dem selv og kollegaer som viktig politisk arbeid, gjorde det lettere for dem å holde ut. Jeg tror at denne vurderingen, selv om den har utgangpunkt i Latin-Amerika, vil være gyldig for kollegaer som også i andre sammenhenger stilles overfor brutaliteten.

En arbeidsmåte som er beskrevet som spesielt relevant i arbeid med mennesker utsatt for politisk vold, er  at man styrker bevissthet og kunnskap om det som skjer, altså om den politiske konteksten som overgrepene skjer innenfor. Pedagogiske eller psykoedukative metoder er tatt i bruk både av latinamerikanske psykologer og andre, og er beskrevet som viktige ledd i en meningsskapende aktivitet. Større bevissthet om hva som skjer og hvorfor det skjer, kan redusere individualisering av problemet og en subjektiv skyldfølelse, og styrke folks opplevelse av at de står sammen med noen. I slikt arbeid vil undertrykkelsens ideologiske karakter bli beskrevet og dens mange fremtredelsesformer forklares. Dette kan skape en felles forståelse og referanse, både i terapeut-klient relasjonen, og for klienten i hans eller hennes omgivende miljø. Slikt arbeid utføres også i grupper med mål om at forståelse gjør det lettere å skape mening og holde ut, og at det kan føre til styrket fellesskap, handling og protest. I Chile ble slike pedagogiske og bevisstgjørende metoder anvendt systematisk i individuelt arbeid så vel som i gruppearbeid både med barn og voksne. Det forebyggende potensialet ble fremhevet – en ville kunne være bedre forberedt neste gang undertrykkelsen rammet direkte. Tilsvarende erfaringer er beskrevet fra arbeid med palestinske barn der blant annet forskjeller på barn og barns reaksjoner i forhold til politisk engasjement, er beskrevet i undersøkelser som særlig ble gjort i forbindelse med intifadaen.

Det arbeidet som er beskrevet av terapeuter som selv ”har vært i krigen”, så å si, kan være viktig inspirasjonskilde for oss som arbeider under mer fredelige forhold. For de vi arbeider med, lever ikke noe fredelig liv, og de opplever ofte makt som truende og nærværende. I den forbindelse er det spennende også å trekke inn Michel Whites (1993) refleksjoner om forholdet mellom makt, undertrykking og psykologi. Inspirert av Foucaults analyser av makt beskriver han hvordan mennesker holdes nede av ”power practices”, eller det som har nedfelt seg i hver av oss fra det omgivende maktsystem og som det er viktig å bli klar over og endre. White inntar for øvrig en sterk solidarisk posisjon i sitt arbeid både med Australias opprinnelige befolkning og med pasienter, og argumenterer for det han kaller accountability – ansvarlighet og etterrettlighet – i faglig og politisk praksis.

 

I sosiopolitiske tilnærminger

I det foregående har jeg sagt litt om hvordan sosiopolitisk og ideologisk refleksjon er blitt brukt i det terapeutiske arbeidet. Jeg vil også si litt om posisjoner der psykologisk kunnskap og det psykososiale arbeidet blir ledd i samfunnspolitiske endringer – der kunnskap som det kliniske arbeidet har frembragt om overgrep og konsekvenser på individ, familie og samfunn, brukes aktivt også utenfor terapirommet. Igjen kan det være spennende å se til Latin-Amerika. Mye av den psykologiske kunnskapen som er utviklet der i de siste 30 årene, har definert seg langt videre og med mer omfattende mål enn det som tradisjonelt har ligget til helseprofesjonenes arbeidsområder. Mauritza Montero (1996), psykologiprofessor fra Venezuela, beskrev den latinamerikanske samfunnspsykologi, der psykologisk refleksjon og praksis bygger på og er en respons på den latinamerikanske virkelighet, preget av fattigdom, undertrykkelse og vold. Det er en psykologi som har tatt side, og som definerer seg som et ledd i sosial omveltning. Begreper som frigjøringsteologi, frigjøringspedagogikk og frigjøringspsykologi taler jo sitt tydelige språk om at disse fagområdene har frigjøring fra undertrykking og fattigdom, økonomisk, åndelig og kunnskapsmessig, som overordnede mål. Ignacio Martin Baro, psykolog og jesuittprest, selv brutalt myrdet i San Salvador i november 1989, er vel den som sterkest har formulert psykologiens rolle og mål når det gjaldt frigjøring fra undertrykking. Han sa at den kliniske psykologs viktigste oppgave i arbeid med mennesker rammet av krig og undertrykking var å øke deres bevissthet og gjennom dette gi dem stemme, ikke bare som individer, men som folk. I New Zealand reflekteres mange av de samme synspunktene hos en gruppe som kaller seg ”Just therapy”. Fra et flerkulturelt ståsted arbeider de med familier og grupper, inspirert blant annet av ideene til frigjøringspedagogikkens far, Paulo Freire (1972). De hevder at om man lever i en dominert kultur, trenges en frigjørende terapi som blant annet forholder seg til kolonialismen og til den kulturelle, sosiale og økonomiske undertrykkingen.

 

Sluttkommentar

Jeg har beveget meg fra klinisk arbeid med menneskerettigheter som verdigrunnlag til det å bruke psykologisk kunnskap som virkemiddel i sosiale prosesser som rettsoppgjør, forsoning og sosial frigjøring. Jeg har prøvd å si noe om hvordan et menneskerettighetsperspektiv blir reflektert gjennom arbeidsmodeller og fagkritiske posisjoner. Jeg har sikkert vært litt retorisk og har ikke fordypet meg i de mange dilemmaene som denne diskusjonen reiser: For eksempel faren for å gjøre klientenes problemer til eget politisk engasjement, at en stiller seg så fullstendig på offerets side at en blir gående i ring i stedet for å få frem alternativer, eller faren for ideologiserte tilnærminger som overser andre erfaringer og forståelsesmåter. Jeg har heller ikke berørt den store moralske utfordringen vi møter når klientene selv er overgriper, eller når deres valg bryter med våre egne.

Og jeg har selvsagt ikke besvart spørsmålet om verdier og vitenskapens forenlighet. For, stilt ovenfor de store helsemessige skadevirkningene av organisert vold og brudd på menneskerettigheter, har mitt hovedanliggende vært: Spiller det noen rolle, innebærer det noen forskjell om vi i vårt profesjonelle virke nærmer oss dette fagområdet og de praktisk kliniske sakene ut fra et eksplisitt verdistandpunkt? Jeg håper at jeg at har argumentert tilstrekkelig for å kunne trekke i alle fall som en foreløpig konklusjon: Ja, det gjør en forskjell. Jeg tror det gjør en forskjell både for terapeut og klient. For klienten kan det dreie seg om respekt, solidaritet og oppreisning. For terapeuten gir det et perspektiv som hjelper en til å se utover den umiddelbare elendigheten og som setter den enkeltes skjebne, samt ens egen arbeidssituasjon i et annet lys. På denne måten blir det psykososiale arbeidet til praktisk menneskerettighetsarbeid. Videre kan det minne oss om at vi som psykologer har et stort ansvar når det gjelder å bruke den kunnskapen som det praktiske arbeidet gir, til å dokumentere de helsemessige skadene av menneskerettighetsbrudd, delta i arbeidet for å hindre overgrep og kanskje også bidra til fredsdialog og forsoningsarbeid. Mange av våre kollegaer tar del i slikt arbeid. Men jeg håper også at jeg har fått frem betydningen av en kritisk og reflektert faglig kunnskap i et felt med særdeles alvorlige moralske og politiske implikasjoner, et felt der det stilles store krav til faglig og moralsk etterrettelighet. Og at vi aldri glemmer at vårt faglige bidrag er en del av et større hele.

Så helt til slutt – i år er det 40 år siden Franz Fanon utga sin berømte bok – ”Jordens fordømte” – kanskje et av de mest sviende angrep på kolonialismen i Afrika noen gang. Det siste kapittelet heter ”Kolonikrig og psykiske skader”. Han beskriver der en del typiske mentale krigsskader slik de opptrådte under frigjøringskampene i Algerie. Fanon sier følgende: ”Enkelte vil kanskje si at slike psykiatriske betraktninger ikke hører hjemme i en bok som denne. Det kan vi dessverre ikke gjøre noe med. Det er ikke vår skyld at denne krigen har ført til så mange dyptgripende atferds- og tankeforstyrrelser både hos dem som etter sigende skulle skape fred i Algerie og hos dem som ble utsatt for denne fredsfremmende virksomheten. Faktum er at kolonimiljøet allerede før krigen viste seg å være en god grobunn for sinnslidelser. Helt siden 1954 har vi i forskjellige vitenskapelige artikler gjort våre kollegaer både i Frankrike og i utlandet for øvrig oppmerksomme på hvor vanskelig det er å helbrede en kolonislave, det vil si å få ham til å tilpasse seg et sosialt miljø av den typen som kolonisamfunnet representerer.”

 

Litteratur:

 

Agger, I & Jensen, S.B. (1990). Testimony as ritual and evidence in psychoterapy for political refugees. Journal of Traumatic Stress, 3, 115-130.

Cienfuegos, A.J. & Monelli, C. (1983). Stress, social support, and the buffering hypothesis. Psychological Bulletin, 2, 310-357.

Elsass, P. (1995). Torturoverleveren: Psykoterapi af den traumatiserede flygtning. København: Gyldendal.

Fischman, Y. (1998). Metaclinical issues in the treatmant of psychopolitical trauma. American Jornal of Orthopsychiaary, 68, 27-38.

Freire, P. (1972). Pedagogy of the oppresed. Middlesex: Penguin Books.

Montero. M. (1996). Parallel lives: Community psychology in Latin Amerca  and the United States. American Journal of Community Psychology, 5, 589-605.

Shay, J. (1994). Achilles in Vietnam. New York: Touchstone.

White, M. (1993). Destruction and therapy. In S. Gilligan & R. Price (Eds.), Therapeutic Conversations (pp. 22-61). New York: W.W. Norton and Company.