Psykososialt senter  for flyktninger
Olav M. Troviks vei 4, 0864 OSLO    
Tlf (+47) 22 84 11 40                       

 

 

Oppvekst og oppvekstvilkår  i et postmoderne samfunn

Av Naushad Ali Qureshi

I denne artikkelen vil jeg fremheve noen sentrale trekk ved barns og unges oppvekst, og utfordringer disse gir for profesjonelle som arbeider med barn og unge. Utgangspunktet er barn og unge som på en eller annen måte befinner seg i risikosone. Særlig legger jeg vekt på fattigdom og barn med etnisk minoritetsbakgrunn. Jeg bruker begrepene oppvekstvilkår og oppvekst. Det første sikter til økonomiske, materielle og sosiale betingelser som viktige rammefaktorer, mens det andre brukes om rådende ideologi og verdier knyttet til sosialisering av barn og ungdom.

Det er kanskje slik at vi aldri tidligere har hatt så mye kunnskap om barn og oppvekst som i dag. De fleste ser ut til å være enige om at barns posisjon og situasjon i dagens samfunn er vesentlig forskjellig fra for et par generasjoner tilbake. Det er gjennomgående konsensus i faglitteratur (bla. Frønes 1998, Dencik 1995, Brandt & Moxnes 1996) om at det i de siste par tiår har skjedd omfattende endringer både når det gjelder oppvekstvilkårene for barna og synet på barn.

Det er liten tvil om at både generelle ideologier og verdier knyttet til oppvekstvilkår  og oppvekst er betydelig annerledes enn tidligere. Men hva som er barns beste eller hva som eventuelt er blitt verre, finnes det ulike oppfatninger om blant foreldre, forskere, praktikere og politikere. I mange tilfeller står oppfatningene i motsetning til hverandre. Jeg vil her løfte fram utviklingstrekk og teorier som forsterker og utfyller hverandre, framfor teorier som står i sterk kontrast til hverandre. Videre presiserer jeg at utgangspunktet utelukkende er knyttet til forhold i det norske samfunnet.

Det er en sammenheng mellom barns oppvekstvilkår og det samfunnet oppveksten skjer i. Både i befolkningen og i faglitteraturen finner en ulike oppfatninger omkring spørsmål som hva er barnas funksjon? Hva oppfattes som en god eller dårlig oppvekst? Hvilke behov har barn, og hva forventes av barn? Hvordan preger det postmoderne norske samfunnet barn i en vanskelig livssituasjon? Hvordan påvirker disse trekkene barnas omsorgspersoner og offentlig ansatte som skal ivareta ”barnas beste”?

Forestillingene om barn og barndom er i endring; barn ses nå som aktive subjekter som bidrar til egen læring og utvikling gjennom å delta i samspill med sine omgivelser (Gullestad 1994). Den moderne oppfattelsen av barn preges dels av humanisering og dels av demokratisering av barndom og oppdragelsesverdier (Sommer 1996 og Kragh-Müller 1997). Barn har juridisk og sosialt en annen status enn tidligere, noe som også fører til ulik forståelse av barns rettigheter blant voksne, og mellom dem og institusjoner det enkelte barn ferdes i eller har kontakt med. Barn kan være innforstått med egne rettigheter, mens voksne som er  oppdratt i det senindustrielle samfunnet, eller som flyttet til Norge fra samfunn med andre verdier, ikke tar disse rettighetene som like selvsagt.

Jeg velger å bruke betegnelsen postmoderne om dagens norske samfunn. For meg omfatter dette begrepet noe som er annerledes, noe nytt, samtidig som det rommer betegnelser som senmoderne-, kunnskaps-, informasjons-, og digitalesamfunn. Giddens (1990) trekker frem usikkerhet, fragmentering, ambivalenser og globalisering som sentrale i det postmoderne samfunnet. Han vektlegger samtidig økte valgmuligheter, frigjøring fra ”gamle” og ”nye” sannheter gjennom refleksivitet og fleksibilitet. Hargreaves (1996) uttrykker de samme tankene ved å formulere syv ”postmoderne paradokser”. Disse går i korthet ut på bla. at arbeidsteknologi, arbeidsprosesser og forholdet mellom produksjon og forbruk preges av fleksibilitet. Globaliseringen har ført til at produksjonen ikke lenger er bestemt ut fra tradisjoner og lokale behov, og den intervenerer både staten og den enkeltes liv. Nasjonale kulturer og identiteter er mer utsatt og er blitt vanskeligere å verne om. Nettopp denne utsattheten fører også til at det oppstår nye normer, goder og trusler. Organisasjonsendringer i privat- og offentlig virksomhet stiller økende krav til fleksibilitet og kreativitet. Dette bidrar til andre former for selvoppfatninger, og omvendt. Det vil si at nye selvoppfatninger igjen vil endre organisasjonsmønstrene. Selvrealisering og egenutvikling vektlegges sterkere, og dette kan ikke bare ses på som en kilde til positiv forandring, men også til usikkerhet og sårbarhet. Samtidig med en sterk økning av eksperter, er tilliten til ekspertene blitt svekket, særlig på grunn av at ekspertenes synspunkter er motstridende. Underholdningsformidling gjennom bla. teknologiske bilder via tv, video, spill, data-simulatorer, gir i hovedsak fragmenter av virkeligheten. De nye teknologiske virkemidlene som Internett og mobiltelefoner har ført til at avstander er blitt mer uinteressante, og tid blir et dyrebart gode.

Graden og betydningen av paradoksene vil variere fra individ til individ. Men mennesker som er delaktige i ovennevnte prosesser, hvor utviklingen foregår i et høyt tempo, er utsatt for overbelastninger som for eksempel stress. En annen konsekvens er at de som i utgangspunktet ikke deltar i denne karusellen, lett vil kunne føle seg utenfor, noe som igjen kan føre til en følelse av sterk utilstrekkelighet eller å bli ekskludert.

 

Oppvekst og sosialisering i postmoderne samfunnet

På samme måte som Giddens (1990) og Hargreaves (1996) fremhever Frønes (1998) forandringer som det sentrale kjennetegnet ved Norge som et postmoderne samfunn. Frønes bruker begreper som institusjonalisering, individuering og individualisering om dette fenomenet. Individuering handler om at barna ses på som selvstendige individer, og individualisering går ut på at barnet blir sett på som unikt og barnets personlige og individuelle utvikling vektlegges. Forandringer i de samfunnsmessige strukturer, institusjoner og sosiale forhold fører til endringer i både relasjoner og familiens funksjoner, og har derfor betydning for barns oppvekst(vilkår).

Beck (1997) hevder at globaliseringen med store endringer og høyt tempo ofte fører til en paradoksal form for sosialisering; bla. må det enkelte menneske leve sitt eget liv uten samtidig å ha kontroll over betingelsene som styrer dette livet. Mekanismer som gjelder for det politiske og økonomiske systemet, preger synet på barn og barndommen. Stadig nye deler av barndommen integreres inn i markedsmekanismer, og barn blir betraktet som konsumenter på stadig nye områder. Barn og unge utsettes for en mer pågående reklame, og de opptrer ofte selv som reklamefigurer. En god del av samfunnets mangel på fellesverdier er erstattet med verdier fra eksperter i reklameindustrien. Dette har gradvis har fått stor betydning for barn og unges identitetsdannelse på en måte som skaper en god del problemer både for barna selv  og for familiene deres.

Det postmoderne samfunnet er samtidig både ekskluderende og inkluderende (Moe 1998). I prinsippet er det postmoderne samfunnet inkluderende ved at alle kan delta i alt, ved at alle kan bli til noe, oppnå noe etc. Den moderne inklusjonen innebærer også at å være inkludert på ett område, ikke betyr at en er det på de fleste andre områder. Tvert imot kan en være ekskludert på andre områder. Dette innebærer også at de barn og unge som ekskluderes, ikke har anledning til og/eller ikke får nyte godt av de arenaer som gir kvalifikasjoner og kjennskap til koder som er nødvendig for å mestre ulike arenaer.

 

Hva kreves av dagens barn i Norge?

Den postmoderne oppveksten krever større selvdisiplin og å kunne kontrollere egne følelser (Dencik 1995). Barna må lære å stole på egne initiativ og dermed skape selvtillit. Kvaran (1999) hevder at det stilles minst to motstridende krav til barn og unge generelt i dagens samfunn. På den ene siden skal de utvikle sosial kompetanse for å fungere best mulig sammen med andre. På den andre siden må de utvikle selvstendighet og uavhengighet.

Fenomenet ”forhandlerbarn” (Gleerup 1995) blir stadig oftere brukt i faglitteraturen og dagligtalen. Det forventes at barn har kompetanse i å forhandle, noe som de fleste også utvikler. Det enkelte barn vil stadig være i forhandlinger i streben etter å finne sin identitet, selvstendighet og rollemodeller for identifikasjon. Barn må videre lære hvordan de skal forhandle på ulike arenaer, for å unngå å bli definert som - eller selv oppfatte seg  som avviker i forhold til sitt eget oppvekstmiljø.

Barn vil trenge økt kompetanse i å skape sammenheng og helhetsforståelse mellom ulike erfaringer. Den kommunikative kompetansen vil videre bestå i å uttrykke egne holdninger og kunne ta andres perspektiv. Fleksibilitet og kommunikativ kompetanse vil være viktig når barn kvalifiserer seg for samfunnet og skal skaffe seg den sosiale kompetansen som fører til deltakelse og inkludering. For å kunne oppnå handlekompetanse som gir adgang i ulike sammenhenger, må det enkelte barn kunne forholde seg til ulike normer og beherske ulike koder for ulike arenaer, også når det er et spenningsforhold mellom ulike aktører og arenaer. Det kreves at barn kan skille mellom relasjonene, og at de kan være ulike, alt avhengig av hvilken arena de befinner seg på. Kragh-Müller (1997) er opptatt av at former for grenser og grensesetting på ulike arenaer i økende grad vil kunne variere. Ved at barna tar med seg koder og regler for relasjoner fra én arena til en annen, kan det oppstå spørsmål om grensesetting.

Overfor forhandlerbarna kan likeverdigheten i relasjoner mellom voksne og barn være grunnlag for konflikter, mellom for eksempel foreldre og barn. Konfliktene oppstår også fordi voksne ofte bærer preg av å være oppdratt i en tid hvor relasjonene mellom voksne og barn var mer preget av et subjekt-objekt-forhold, i stedet for det subjekt-subjekt-forhold som moderne barn forventer. Samspill på et så vidt ulikt grunnlag kan føre til at voksne og barn ikke forstår hverandres kontekstuelle bakgrunn for argumentasjon i forhandling. Dette kan i noen tilfeller resultere i en vond sirkel av mer eller mindre alvorlige konflikter. Grensesetting kan være et slikt konfliktområdet, særlig i situasjoner hvor ungdom er involvert.

 

Mangfold og ulikheter

Som en følge av migrasjon har Norge ytterligere blitt ideologisk, kulturelt og religiøst synlig mangfoldig. Mange barn og unge opplever en form for dobbeltsosialisering, der verdiene, krav og forventninger er forskjellige alt ettersom hvilken arena barnet opptrer på (Sommer 1996). Særlig gjelder dette barn i familier som har innvandret til Norge, og som har gjennomgått primær- og til dels sekundærsosialisering i fødelandet. I denne sammenheng brukes begrepet tertiærsosialisering som betegnelse på den sosialisering som innvandrere gjennomgår etter ankomsten til innvandringslandet (Hagen & Qureshi 1996 og Jerlang & Jerlang 1996).

I mange familier vil den primære- og den sekundære sosialisering være forskjellig fra den oppvekstideologi som er rådende i det nye landet. En del voksne med etnisk minoritetsbakgrunn vil ha en annen forståelse av barns sosialisering, og ha en annen fortolkningsreferanse enn de som er født og oppvokst i Norge (Hagen & Qureshi 1996). På grunn av manglende kontekstuell forståelse for barn og deres liv her i Norge, kan dette hos en del foreldre føre til usikkerhet om hva som er bra, og/eller de kan ha et annet syn på hva som er til beste for barnet.

 

Barn i vanskelige livssituasjoner i postmoderne samfunn

Det postmoderne samfunn gir grunn til både optimisme og pessimisme.  Det moderne norske samfunn er velstående, og de fleste har mer penger å bruke enn før. Synet på barn har på mange områder endret seg til det bedre. Barn flest har det godt; de har nok mat, klær, et sted å bo og foreldre som bryr seg om dem. Humaniseringen og demokratiseringen har også ført til at de fleste har flere valgmuligheter sammenlignet med tidligere generasjoner. Barn har fått en mer selvstendig verdi og fått flere juridiske rettigheter. De er omgitt av velferdsordninger og et lovverk som skal være et sikkerhetsnett der familien ikke strekker til. Det postmoderne velstandssamfunnet oppfyller likevel ikke alle drømmer for alle barn. En har ikke lykkes i å skape like betingelser for oppvekstvilkår og utvikling for alle barn og ungdom.

Hva som er en vanskelig livssituasjon for det enkelte barn eller familie, vil alltid være avhengig av en rekke forhold,  bla. samfunnstype, ideologier, kunnskap og hvilken profesjon som står for analysen. Ikke minst vil subjektiv opplevelse hos den enkelte familie og de sammenhenger den enkelte befinner seg i, være av betydning. Selv om barn selv ikke opplever det slik at de har en vanskelig livssituasjon, kan det hende at andre rundt dem vurderer situasjonen som risikofylt og uakseptabel. Omsorgssvikt blir for eksempel forstått ut fra hva som er institusjonalisert i lovgivningen, rådende teorier og faglige metoder.

 

Hvem kan være barn i vanskelige livssituasjoner i dagens postmoderne samfunn?

En klar definisjon på å være fattig i Norge finnes ikke. Til tross for dette viser flere undersøkelser og kvalifiserte antakelser at oppvekstvilkår for mange barn er preget av en eller annen form for fattigdom. Utjamningsmeldingen slår fast at fattigdommen i Norge er noe økende. Ulikhetene i inntekter er økt i løpet av 90-tallet. Senter for økonomisk analyse (ECON) la i januar fram rapporten Sosial puls 2001, som konkluderer med at de fem viktigste sosiale utfordringene i Norge i dag er fattige barn, innvandrerungdom, ensomme, voldsofre og de som utestenges fra arbeidslivet og kompetansesamfunnet. Sosialhjelpsmottakere, bostedsløse, trygdede med lave ytelser, arbeidsledige , syke, enslige forsørgere og noen innvandrere, er utsatte grupper.

Ingen land i Norden har flere fattige barn enn Norge, hevdes det. Tall fra Statistisk Sentralbyrå viser at 45 000 barn lever under fattigdomsgrensen og 80 000 lever i familier som mottar sosialhjelp. Mange mennesker med dårlig råd, må flytte ofte. Dette rammer barn tungt fordi de må bytte skole, barnehage, stadig må prøve å finne nye venner. Dårlige og trange boliger samt dårlig kosthold, er faktorer som fører til økt forekomst av luftveissykdommer, astma, lungebetennelse, mindre god fysisk og intellektuell utvikling.

Det er en betydelig avstand mellom de barn som har god råd, og de som ikke har råd til å delta på alminnelige arrangementer som fødselsdager, leirskoler, idrettsarrangementer og andre aktiviteter som koster penger. For barn er det å bli utelukket fra fellesaktiviteter, som for andre er en selvfølge,  ikke alltid enkelt å takle. Det kan både gå utover selvaktelse og påvirke deres kommunikative kompetanse.

Barn arver foreldrenes økonomiske bekymringer. Allerede fra de er småbarn, kan de være tynget av den sosiale arven om hvordan de skal skaffe nok penger til neste dag, til presanger, fritidsaktiviteter etc. Noen blir mestre i å skjule sin fattigdom, mens andre utfører seksuelle tjenester for å takle kjøpepress. Mange trekker seg tilbake, deltar ikke i fritidsaktiviteter til tross for at de ønsker det, føler seg utenfor fellesskapet, og noen blir deprimerte. En del liker seg dårlig på skolen, og noen oppnår dårlige resultater på skolen.

Fysisk mishandling og vold mot barn er, i likhet med fattigdom, et større problem i Norge enn mange tidligere ville innse. Hjernerystelser og benbrudd er ikke uvanlige spor etter grufull mishandling. Minst to barn under tre år dør hvert år etter vold eller grov omsorgssvikt, og det oppdages i gjennomsnitt ett drap på småbarn hvert år. Barn som i årevis terroriseres og mishandles av voldelige foreldre har en ikke fullgod oversikt over i Norge, da det er ikke er gode nok ordninger som systematisk kartlegger omfanget av voldssaker. Rapporten Sosial puls 2001, viser at én av fire ungdommer kjenner noen som er blitt utsatt for vold på offentlig sted det siste året, mens én av fem sier de kjenner noen som er blitt utsatt for familievold. 82 prosent av ungdommene kjenner noen som er blitt mobbet.

Stress er et stort problem for mange barn i postmoderne samfunn. En regner med at så mange som 90 000 barn i skolealderen lever i en sterkt stresset situasjon pga. aktivitetsnivået som forventes av barn. Deres hverdag preges av å være gjennomorganisert på den ene siden, og av fragmentering og mangel på sammenheng i de ulike arenaer på den andre. Barn og unge utsettes for aktivitetspress, kjøpepress og utseendepress fra foreldre, venner, reklame og andre media. For mange barn og unge kan det være vanskelig å leve opp til mange og til dels kryssende forventninger fra venner og  foreldre. Dette er en av vår tids store problemer som rammer barn og unge hardest, og mange ganger kan vi se både psykiske og fysiske symptomer. Alt fra depresjoner og stress til de alvorligste utslagene i form av spiseforstyrrelser og selvmord.  

Ut fra ovennevnte fragmenter av forhold for barn i vanskelige livssituasjoner, deler jeg barn i risikosone inn i fire kategorier:

  • Fattigdom: barn som lever i økonomisk, materiell og emosjonell fattigdom.

  • Vold og overgrep: barn som enten lever i forhold hvor de selv blir utsatt for psykiske og/eller fysiske overgrep (seksuelle overgrep og fysisk mishandling). Barn som lever med konstant angst for vold hjemme eller ute i samfunnet.

  • Psykososialt press: barn som lever med konstant forventningspress med hensyn til utseende, vekt, prestasjoner etc. fra venner, foreldre og generelt i samfunnet.

  • Ekskludering: barn som på grunn av funksjonshemning, utseende, sosiokulturell- og økonomisk bakgrunn ikke får eller blir gitt anledning til å delta på arenaer som gir  muligheter til personlig utvikling og mestring.

Hver for seg og i kombinasjon vil disse kategoriene representere ulike grader av vanskelige livssituasjoner for barn og utfordringer for profesjonelle. Innenfor disse kategoriene vil vi naturligvis finne store variasjoner kategoriene i mellom, og også underkategorier som på en mer spesifikk måte peker på hvilke konkrete aspekter som medvirker til at det enkelte barn lever i vanskelige livssituasjon(er). Noen grupper av barn har det vanskeligere enn andre, da flere av kategoriene i kombinasjon forsterker hverandre og gir en kumulativ effekt. Med andre ord er noen barn nederst i fattigdomshierarkiet, bakerst når det gjelder velferdsordninger, og de står lengst bak i køen for å få hjelp til å klare seg.

De unge lever i dag i noe som for oss voksne virker som en ualminnelig presset situasjon med bla. sterk konkurranse i skolen, fokusering på kroppsidealer og reklameindustriens pågående kampanjer. Det profesjonelle arbeidet vil derfor, i langt større grad enn tidligere, bestå i å hjelpe barn og unge med å takle presset. Selvstendiggjørings- og frigjøringsprosessen kan oppleves som et personlig problem for en del barn og unge. Mens de unges selvstendighets- og frigjøringsprosess av profesjonelle hjelpere kan oppleves som et faglig problem. Fremtredende problemstillinger i forhold til vanskeligstilte barn i det postmoderne samfunnet representerer for profesjonelle hjelpere bla. følgende utfordringer:

  • Hvordan sikre at det finnes noen faste holdepunkter i livet, slik at barn og unge kan bli mindre usikre og utrygge?

  • Hvordan skape sammenheng mellom den kunnskap som barn og unge skaffer seg på ulike arenaer, slik at den blir meningsfull og nyttig for dem?

  • Hvordan øke barnas kommunikative kompetanse, inkludert økonomi, slik at de føler seg inkludert i arenaer som de ønsker å delta på?

  • Hvordan styrke barns evne til å forhandle på en konstruktiv måte?

  • Hvordan styrke positiv identitet hos barn og unge slik at de både kan være stolte over seg selv og stå i mot en del av det ytre presset fra f.eks. reklame?

Dette stiller krav til profesjonelle, deres kunnskapsgrunnlag og handlingskompetanse. Hvis barn greier å sortere og danne en meningssammenheng i tilværelsen rundt seg, kan de være meget tilpasningsdyktige. Derfor blir det en av de profesjonelles oppgaver å arbeide for at barna med slike opplevelser får økt selvtillit, gleden over å mestre noe, enten i skole eller i fritiden. Mange barn trenger hjelpe til å tolke ulike normer og verdier for å kunne oppnå egen positiv selvaktelse og identitet. Barn i vanskelige livssituasjoner vil ofte trenge assistanse for å styrke sin forhandlingsposisjon overfor egen nære krets, det være seg venner eller foreldre. Forhandlingene mellom barn og voksne utøves under andre spilleregler enn tidligere. Noen barn og unge vil derfor trenge hjelp til å utvikle handlekompetanse, og til å utvikle egen evne til refleksjon og finne meningssammenhenger i en oppvekst preget av mangfold og usikkerhet, valgmuligheter og forvirring.

 

Dårligst stilt blant barn og ungdom som har det dårlig

Flere undersøkelser viser at de materielle levekår for mange mennesker med etnisk minoritetsbakgrunn er svært dårlig. Dette gjelder når man sammenligner med den øvrige befolkningen, men det er også forskjeller mellom ulike etniske minoritetsgrupper  (Djuve & Hagen 1995, Blom & Ritland, 1997, Lofthus og Osmunddalen 1997, Kirkeberg 2001).

Arbeidsløsheten er både to og fire ganger så stor som blant etniske norske, boligstandarden er betydelig dårligere etc. En landsdekkende undersøkelse (Lofthus og Osmunddalen (1997) viser at flyktninger og innvandrere trenger mer økonomisk sosialhjelp, da de har færre muligheter for arbeidsinntekt enn norske familier. I følge Kirkeberg (2001) var det mer enn dobbelt så stor sannsynlighet for at en ikke-vestlig innvandrer lå under lavinntektsgrensen i 1998 sammenlignet med en vestlig innvandrer. I forhold til den øvrige befolkningen i yrkesaktiv alder var sannsynligheten nesten seks ganger så stor. Det er enslige forsørgere med ikke-vestlig landbakgrunn som utgjør den høyeste andelen nederst i inntektsfordelingen.

Fafo-forskerne Bjørnskau, Djuve & Hagen uttaler til Aftenposten (13/1-1997) at nesten halvparten av barn tilhørende nye etniske minoriteter (fargede/svarte) i Oslo lever i familier som mottar økonomisk sosialhjelp, mens blant norske (hvite) familier er tilsvarende tall ett av ti barn. Blant minoritetsfamilier vokser syv av ti barn opp med dårligere kjøpekraft enn en enslig minstepensjonist. Bare to av ti norske småbarnsfamilier befinner seg i denne lave inntektsgruppen.

Ifølge Statistisk sentralbyrå (Kalve, 1997 og 2001) er barn med innvandrer- og flyktningbakgrunn oftere i kontakt med barnevernet enn andre barn. Kontakten varierer med barnas alder, landbakgrunn og bosted, og de sosioøkonomiske forhold hos deres familier. Barnevernet iverksetter oftere hjelpetiltak overfor barn med opprinnelse fra Afrika og Asia enn overfor andre barn innenfor barnevernet.

Psykolog Amalia Carli (1999) referer i en rapport at en del barn og unge som kommer til Norge med status som flyktninger, har flere alvorlige påkjenninger bak seg. Foruten å være på flukt over tid, har en del barn vært vitne til fengsling, bombing med mange sårede og drepte, tortur, lemlestelser og mord. Noen av barna har bodd under svært vanskelige forhold under flukten, noen er blitt utsatt for seksuelle overgrep og noen har måttet oppholde seg i fengsel. Med andre ord kan vi finne mange barn og ungdommer blant flyktninger som har ekstreme traumatiske opplevelser bak seg.

Langvarig opphold på flyktningemottak, i kirkeasyl, isolasjon og materiell fattigdom, midlertidig og/eller dårlige boforhold er ytre omstendigheter som innebærer en tilleggspåkjenning for mange barn med flyktningbakgrunn i Norge. Midlertidig bosituasjon påvirker også barnas skolegang og omgang med venner. Konsekvensene av tidligere opplevelser, nåværende ustabile bosituasjon og en tilværelse preget av materiell fattigdom, kan for mange føre til at de sliter både faglig på skolen og sosialt i lokalmiljøet. Noen utvikler atferdsproblemer, skulker skolen, driver med nasking og kommer ofte i konflikt med medelever og voksne. Barn i slike situasjoner kan lett bli stigmatisert, deres selvtillit minsker. I tillegg kan de bære på sterke krigsopplevelser som de enten ikke får anledning til å dele med noen, eller ikke klarer å dele med andre på en adekvat måte.

Innestengt aggresjon og frustrasjon over å ikke bli forstått eller å forstå andre kan lett føre til at omgivelsene lett oppfatter og definerer disse barna som umulige, og de blir lett diagnostisert som barn med atferdsvansker. De bli møtt deretter, og det oppstår en ond sirkel av selvoppfyllende profetier fra omgivelsene og utagerende atferd som gjensidig forsterker hverandre.

 

Oppvekstvilkår, motstandsdyktige barn og profesjonelle

Det er grunn til å understreke at ikke alle barn og ungdommer er i risikosonen selv om oppvekstvilkårene skulle indikere dette. Mange lærer seg også strategier for å håndtere virkeligheten, mens andre utvikler forsvarsmekanismer for å beskytte seg mot ytre press, de vanskelige tankene og de grusomme følelsene.

Bronfenbrenner (1980) legger vekt på at barn er utrolig robuste og tilpasningsdyktige, selv under svært belastende og stressende forhold. Flertallet av barn som har foreldre med alvorlige problemer knyttet til rus, kriminalitet og psykisk helse, vokser opp uten påtakelige skader. Barns motstandsdyktighet mot stress er relativ snarere enn absolutt. Bronfenbrenner fremhever utviklingsøkologiske perspektiver på barns utvikling, som gjensidig påvirkes av relasjoner i og mellom de ulike miljøsettinger og systemer. Barn og ungdom påvirkes både av familie, venner, lærere og nærmiljøet for øvrig, og de påvirkes indirekte av blant annet politiske avgjørelser, kulturelle og samfunnsmessige strømninger.

Klefbeck og Ogden (1995) bruker stress-sårbarhets-modellen som forklarer hvordan psykiske vansker kan oppstå, ved å se på kombinasjonen av grad av stress et menneske utsettes for og de ervervede eller medfødte sårbarhetsfaktorer. Når graden av stress overskrider sårbarhetsterskelen, kan personen utvikle psykiske problemer. Stress og motstand i mindre doser fører til større motstandsdyktighet i forhold til større doser av motgang, og Klefbeck og Ogden (1995: 48) hevder at: 

"Mestring er barnets kapasitet til å bearbeide og motvirke de negative virkningene av stress og motgang når dette belaster eller overskrider ressursene som barnet har. Det kan gi utslag i aktive forsøk på å endre den ytre situasjonen, eller tankemessig bearbeide den så den blir mindre truende eller negativ. … Utsatt for risiko tar barn i bruk sine mestringsferdigheter og mobiliserer sitt sosiale nettverk i et forsøk på å motvirke eller nøytralisere de negative påvirkningene."

Det enkelte barn og unge kan være ulikt rustet til å takle ulike oppvekstvilkår som i sum gir dårlige betingelser, på en god måte. Derfor vil det kreves ulik innsats fra profesjonelle på ulike nivåer og med ulike tidsperspektiv.  Det kan dreie seg om alt fra samtale med de unge og/eller deres nærmeste, til mer omfattende hjelpetiltak.

 

Barn fra etniske minoriteter og profesjonelt arbeid

I forhold til gruppen av barn med etnisk minoritetsbakgrunn gjelder de samme utfordringer for profesjonelle som jeg tidligere har nevnt. Men denne gruppen av barn og unge gir en del tilleggsutfordringer for profesjonelle, da disse barn og unge rammes av en del mekanismer som mobbing, stigmatisering og ekskludering i langt større grad enn andre barn og unge.

Barn med etnisk minoritetsbakgrunn kan føle seg ekskludert fra arenaer som de opptrer på eller ønsker å opptre på. Dette kan dels skyldes sosioøkonomisk situasjon, sosial status, men årsaken kan også være at de ikke helt behersker de rette kommunikative koder. Eksklusjon kan medføre at barn og unge får mindreverdsfølelse og lav selvaktelse. Bevisstheten om at en tilhører en underprivilegert eller foraktet gruppe kan fungere like stressende og vanskelig som direkte utstøting. Barn som av ulike årsaker utestenges fra fellesskapet kan betegnes som marginaliserte, noe som bidrar til å hindre positiv selvaktelse. I ytterste konsekvens medfører marginalisering at respekten for storsamfunnet synker, og marginalisering kombinert med stigmatisering vil kunne befeste respektløshet for storsamfunnet og dets institusjoner.

Arbeid med barn og unge medfører endringer både når det gjelder forståelsen av problemene som de strever med, og når det gjelder hvilke tiltak som kan hjelpe barn og unge til å oppnå nødvendig handlekompetanse. For å takle barn i vanskelige livssituasjoner i et postmoderne samfunn, trenger profesjonelle et bredt forståelsesgrunnlag og et stort repertoar av metodestrategier og hjelpetiltak for å kunne møte det enkelte barns behov.

Profesjonelle som arbeider med barn, er viktige aktører når det gjelder å få til oppvekstvilkår som kan gi alle barn og unge de samme mulighetene til selvrealisering. Men samtidig er det viktig å ikke miste av syne det enkelte barn og hjelpetiltak som konkret fører til at barnet lærer å mestre sitt eget liv individuelt og i fellesskap med omgivelsene. Dessverre viser flere rapporter at profesjonelle har andre standarder for oppvekstvilkår for barn med etnisk minoritetsbakgrunn enn for etnisk norske barn. Det meldes om større toleranse for hva som defineres som dårlige og uheldige oppvekstvilkår for barn i førstnevnte kategori. Ulike standarder og ulik toleranse påvirker også beslutningene om når hjelpapparatet skal gripe inn, og kvaliteten på tiltakene.

 

Avslutning

Det må være uakseptabelt at det i verdens rikeste land lever barn i fattigdom. Rikdommen på penger og fagkunnskaps gjør det viktigere enn noen gang at en er opptatt av rettferdig fordeling og gode oppvekstvilkår, og at en stiller opp for dem som har det vanskeligst. Å trygge velferden og fellesgodene handler også om å øke fellesskapets innsats for barn og unge. Alle barn skal ha muligheter til å delta i samfunnet på lik linje og ha en standard som ikke avviker for mye fra det som er vanlig i den enkeltes nærmiljø. Barn må sikres en trygg og stabil bosituasjon, tilgang på gode skoler,  gratis tilbud i fritiden og rimelige kulturtilbud, kort sagt gode oppvekstvilkår.

Ulikhetene mellom barns og voksnes kompetanse i å takle livet i det postmoderne samfunn kan føre til at voksne, og ikke minst profesjonelle, ”feildiagnostiserer” og finner at barn lever i vanskelige livssituasjoner når barna selv ikke opplever at de gjør det. Imidlertid må en ikke tolke det at barn og voksne ikke alltid har de samme fellesverdier kun som noe negativt. Forskjellene kan også virke frigjørende og bidra til nyskaping og større kulturelt og verdimessig mangfold.

 

Litteratur

 

Beck, Ulrich (1997) Risiko og frihet. Fagbokforlaget.

Berg-Nielsen, Turid Suzanne (1998) Barneoppdragelsens betydning for barns utvikling. I:

Blom, Svein & Ritland, Agnes Aall (1997) Levekår blant ikke-vestlige innvandrere. I: Samfunnsspeilet nr. 1/97, s. 2-16.

Brandth, Berit og Kari Moxnes (red.) (1996) Familie for tiden. Stabilitet og forandring. Tano-Aschehoug.

Bronfenbrenner, Urie (1980) Opvækst og miljø. Gyldendals pædagogiske bibliotek. København.

Carli, Amalia (1999) Multitraumatiserte barn og familier. Bearbeidelse av en konsultasjonsmateriale. Psykososialt senter for flyktninger, Univ. i Oslo,.

Dencik, Lars (1995). Välfärdens barn eller barns välfärd? Om till-syn, hän-syn, och fel-syn. I: Dahlgren, Lars & Hultqvist, Kenneth (red.) Stockholm: Seendet och seendets villkor.

Djuve, Anne Britt & Kåre Hagen (1995) "Skaff meg en jobb" Levekår blant flyktninger i Oslo. Fafo rapport 184.

Frønes, Ivar (1998) Den norske barndommen. 5.utg. Cappelen Akademisk Forlag.

Giddens, Anthony (1990) The Consequences of Modernity. Cambridge: Polity Press.

Gleerup, Jørgen (1995) Opbrudskultur. Senter for Kulturstudier, medier og Formidling. Odense.

(1994) Fra ”lydig” til ”å finne seg selv”. Verdioverføring mellom generasjoner i dagens Norge. I: Ivar Frønes, Kåre Heggen, Jon Olav Myklebust (red.) Livsløp. Oppvekst,generasjon og sosial endring. Universitetsforlaget.

Hagen, Gerd og Qureshi, Naushad A. (1996) Etnisitet i sosialt arbeid. Arbeid med etniske minoriteter i barnevern og sosial sektor. Tano-Aschehoug.

Hargreaves, Andy (1996) Lærerarbeid og skolekultur. ad Notam Gyldendal.

Jerlang, Espen og Jerlang, Jesper (1996) Sosialisering og habitus. København: Munksgaard.

Kalve, Trygve (1997) Innvandrerbarn i barnevernet: Flyktningbarn mottar oftest hjelp. Samfunnsspeilet 3/97.

Kalve, Trygve (2001) Innvandrerbarn i barnevernet - oftere hjelp, men færre under omsorg. Samfunnsspeilet 2/2001.

Kirkeberg, Mads Ivar (2001) Færre ikke-vestlige innvandrere med lav inntekt. Samfunnsspeilet 2/2001.

Klefbeck, Johan og Terje Ogden (1995) Nettverk og økologi. Tano.

Kragh-Müller, Grethe (1997) Børneliv og opdragelse. Hans Reitzels Forlag. København.

Kvaran, Inge (1999) Endringer i familiens betydning for barns oppvekst og utvikling. I: Berg, Kari m.fl. (red.) Barnet i sentrum. AHS-rapport nr. 1/1999. Tapir.

Lofthus, E. og Osmunddalen, Å. (1997) «Innvandrere og sosialhjelp: Får mer fordi de trenger mer?». Samfunnsspeilet 3/97.

Mathiesen, Thomas (1999) Industrisamfunn eller informasjonssamfunn? Pax Forlag.

Moe, Sverre (1998) Eksklusjonens problem i det moderne. I: Nordisk sosialt arbeid nr 4.

Qureshi, Naushad A. (1992) Mestring i barnevernet - en balansekunst for de privilegerte­?" I:  Unge flyktninger i Norge. Øve kristofersen (red.), Kommuneforlaget. Oslo.

Qureshi, Naushad A. (2000) Barn og familie – Vanskeligstilte barn. Emneoppgave innen hovedfag i sosialt arbeid, høsten, NTNU.

Skaalvik, Einar og Øyvind Kvello (red.) (1998) Barn og miljø. Om barns oppvekstvilkår i det senmoderne samfunnet. Tano-Aschehoug. Oslo.

Sommer, Dion (1996) Barndomspsykologi. Hans Reitzels Forlag. København.

Øia, Tormod (1998) Generasjonskløften som ble borte. Cappelen Akademisk Forlag.