|
|
|
Psykososialt senter for flyktninger Linjer - hovedside LEDER: |
Oppvekst og oppvekstvilkår i et postmoderne samfunn Av Naushad Ali Qureshi
I denne artikkelen vil jeg fremheve noen sentrale trekk ved
barns og unges oppvekst, og utfordringer disse gir for profesjonelle
som arbeider med barn og unge. Utgangspunktet er barn og unge som på
en eller annen måte befinner seg i risikosone. Særlig legger jeg
vekt på fattigdom og barn med etnisk minoritetsbakgrunn. Jeg bruker
begrepene oppvekstvilkår og
oppvekst. Det første sikter til økonomiske, materielle og sosiale
betingelser som viktige rammefaktorer, mens det andre brukes om rådende
ideologi og verdier knyttet til sosialisering av barn og ungdom. Det er kanskje slik at vi aldri tidligere har hatt så mye
kunnskap om barn og oppvekst som i dag. De fleste ser ut til å være
enige om at barns posisjon og situasjon i dagens samfunn er vesentlig
forskjellig fra for et par generasjoner tilbake. Det er gjennomgående
konsensus i faglitteratur (bla. Frønes 1998, Dencik 1995, Brandt
& Moxnes 1996) om at det i de siste par tiår har skjedd
omfattende endringer både når det gjelder oppvekstvilkårene for
barna og synet på barn. Det er liten tvil om at både generelle ideologier og verdier
knyttet til oppvekstvilkår og
oppvekst er betydelig annerledes enn tidligere. Men hva som er barns
beste eller hva som eventuelt er blitt verre, finnes det ulike
oppfatninger om blant foreldre, forskere, praktikere og politikere. I
mange tilfeller står oppfatningene i motsetning til hverandre. Jeg
vil her løfte fram utviklingstrekk og teorier som forsterker og
utfyller hverandre, framfor teorier som står i sterk kontrast til
hverandre. Videre presiserer jeg at utgangspunktet utelukkende er
knyttet til forhold i det norske samfunnet. Det er en sammenheng mellom barns oppvekstvilkår og det
samfunnet oppveksten skjer i. Både i befolkningen og i
faglitteraturen finner en ulike oppfatninger omkring spørsmål som
hva er barnas funksjon? Hva oppfattes som en god eller dårlig
oppvekst? Hvilke behov har barn, og hva forventes av barn? Hvordan
preger det postmoderne norske samfunnet barn i en vanskelig
livssituasjon? Hvordan påvirker disse trekkene barnas omsorgspersoner
og offentlig ansatte som skal ivareta ”barnas beste”? Forestillingene om barn og barndom er i endring; barn ses nå
som aktive subjekter som bidrar til egen læring og utvikling gjennom
å delta i samspill med sine omgivelser (Gullestad 1994). Den moderne
oppfattelsen av barn preges dels av humanisering og dels av
demokratisering av barndom og oppdragelsesverdier (Sommer 1996 og
Kragh-Müller 1997). Barn har juridisk og sosialt en annen status enn
tidligere, noe som også fører til ulik forståelse av barns
rettigheter blant voksne, og mellom dem og institusjoner det enkelte
barn ferdes i eller har kontakt med. Barn kan være innforstått med
egne rettigheter, mens voksne som er oppdratt i det senindustrielle samfunnet, eller som flyttet
til Norge fra samfunn med andre verdier, ikke tar disse rettighetene
som like selvsagt. Jeg velger å bruke betegnelsen postmoderne om dagens norske
samfunn. For meg omfatter dette begrepet noe som er annerledes, noe
nytt, samtidig som det rommer betegnelser som senmoderne-, kunnskaps-,
informasjons-, og digitalesamfunn. Giddens (1990) trekker frem
usikkerhet, fragmentering, ambivalenser og globalisering som sentrale
i det postmoderne samfunnet. Han vektlegger samtidig økte
valgmuligheter, frigjøring fra ”gamle” og ”nye” sannheter
gjennom refleksivitet og fleksibilitet. Hargreaves (1996) uttrykker de
samme tankene ved å formulere syv ”postmoderne paradokser”. Disse
går i korthet ut på bla. at arbeidsteknologi, arbeidsprosesser og
forholdet mellom produksjon og forbruk preges av fleksibilitet.
Globaliseringen har ført til at produksjonen ikke lenger er bestemt
ut fra tradisjoner og lokale behov, og den intervenerer både staten
og den enkeltes liv. Nasjonale kulturer og identiteter er mer utsatt
og er blitt vanskeligere å verne om. Nettopp denne utsattheten fører
også til at det oppstår nye normer, goder og trusler.
Organisasjonsendringer i privat- og offentlig virksomhet stiller økende
krav til fleksibilitet og kreativitet. Dette bidrar til andre former
for selvoppfatninger, og omvendt. Det vil si at nye selvoppfatninger
igjen vil endre organisasjonsmønstrene. Selvrealisering og
egenutvikling vektlegges sterkere, og dette kan ikke bare ses på som
en kilde til positiv forandring, men også til usikkerhet og sårbarhet.
Samtidig med en sterk økning av eksperter, er tilliten til ekspertene
blitt svekket, særlig på grunn av at ekspertenes synspunkter er
motstridende. Underholdningsformidling gjennom bla. teknologiske
bilder via tv, video, spill, data-simulatorer, gir i hovedsak
fragmenter av virkeligheten. De nye teknologiske virkemidlene som
Internett og mobiltelefoner har ført til at avstander er blitt mer
uinteressante, og tid blir et dyrebart gode. Graden og betydningen av paradoksene vil variere fra individ
til individ. Men mennesker som er delaktige i ovennevnte prosesser,
hvor utviklingen foregår i et høyt tempo, er utsatt for
overbelastninger som for eksempel stress. En annen konsekvens er at de
som i utgangspunktet ikke deltar i denne karusellen, lett vil kunne føle
seg utenfor, noe som igjen kan føre til en følelse av sterk
utilstrekkelighet eller å bli ekskludert. Oppvekst
og sosialisering i postmoderne samfunnet På samme måte som Giddens (1990) og Hargreaves (1996)
fremhever Frønes (1998) forandringer som det sentrale kjennetegnet
ved Norge som et postmoderne samfunn. Frønes bruker begreper som
institusjonalisering, individuering og individualisering om dette
fenomenet. Individuering handler om at barna ses på som selvstendige
individer, og individualisering går ut på at barnet blir sett på
som unikt og barnets personlige og individuelle utvikling vektlegges.
Forandringer i de samfunnsmessige strukturer, institusjoner og sosiale
forhold fører til endringer i både relasjoner og familiens
funksjoner, og har derfor betydning for barns oppvekst(vilkår). Beck (1997) hevder at globaliseringen med store endringer og
høyt tempo ofte fører til en paradoksal form for sosialisering; bla.
må det enkelte menneske leve sitt eget liv uten samtidig å ha
kontroll over betingelsene som styrer dette livet. Mekanismer som
gjelder for det politiske og økonomiske systemet, preger synet på
barn og barndommen. Stadig nye deler av barndommen integreres inn i
markedsmekanismer, og barn blir betraktet som konsumenter på stadig
nye områder. Barn og unge utsettes for en mer pågående reklame, og
de opptrer ofte selv som reklamefigurer. En god del av samfunnets
mangel på fellesverdier er erstattet med verdier fra eksperter i
reklameindustrien. Dette har gradvis har fått stor betydning for barn
og unges identitetsdannelse på en måte som skaper en god del
problemer både for barna selv og
for familiene deres. Det postmoderne samfunnet er samtidig både ekskluderende og
inkluderende (Moe 1998). I prinsippet er det postmoderne samfunnet
inkluderende ved at alle kan delta i alt, ved at alle kan bli til noe,
oppnå noe etc. Den moderne inklusjonen innebærer også at å være
inkludert på ett område, ikke betyr at en er det på de fleste andre
områder. Tvert imot kan en være ekskludert på andre områder. Dette
innebærer også at de barn og unge som ekskluderes, ikke har
anledning til og/eller ikke får nyte godt av de arenaer som gir
kvalifikasjoner og kjennskap til koder som er nødvendig for å mestre
ulike arenaer. Hva
kreves av dagens barn i Norge? Den postmoderne oppveksten krever større selvdisiplin og å
kunne kontrollere egne følelser (Dencik 1995). Barna må lære å
stole på egne initiativ og dermed skape selvtillit. Kvaran (1999)
hevder at det stilles minst to motstridende krav til barn og unge
generelt i dagens samfunn. På den ene siden skal de utvikle sosial
kompetanse for å fungere best mulig sammen med andre. På den andre
siden må de utvikle selvstendighet og uavhengighet. Fenomenet
”forhandlerbarn” (Gleerup 1995) blir stadig oftere brukt i
faglitteraturen og dagligtalen. Det forventes at barn har kompetanse i
å forhandle, noe som de fleste også utvikler. Det enkelte barn vil
stadig være i forhandlinger i streben etter å finne sin identitet,
selvstendighet og rollemodeller for identifikasjon. Barn må videre lære
hvordan de skal forhandle på ulike arenaer, for å unngå å bli
definert som - eller selv oppfatte seg
som avviker i forhold til sitt eget oppvekstmiljø. Barn vil trenge økt kompetanse i å skape sammenheng og
helhetsforståelse mellom ulike erfaringer. Den kommunikative
kompetansen vil videre bestå i å uttrykke egne holdninger og kunne
ta andres perspektiv. Fleksibilitet og kommunikativ kompetanse vil være
viktig når barn kvalifiserer seg for samfunnet og skal skaffe seg den
sosiale kompetansen som fører til deltakelse og inkludering. For å
kunne oppnå handlekompetanse som gir adgang i ulike sammenhenger, må
det enkelte barn kunne forholde seg til ulike normer og beherske ulike
koder for ulike arenaer, også når det er et spenningsforhold mellom
ulike aktører og arenaer. Det kreves at barn kan skille mellom
relasjonene, og at de kan være ulike, alt avhengig av hvilken arena
de befinner seg på. Kragh-Müller (1997) er opptatt av at former for
grenser og grensesetting på ulike arenaer i økende grad vil kunne
variere. Ved at barna tar med seg koder og regler for relasjoner fra
én arena til en annen, kan det oppstå spørsmål om grensesetting. Overfor
forhandlerbarna kan likeverdigheten i relasjoner mellom voksne og barn
være grunnlag for konflikter, mellom for eksempel foreldre og barn.
Konfliktene oppstår også fordi voksne ofte bærer preg av å være
oppdratt i en tid hvor relasjonene mellom voksne og barn var mer
preget av et subjekt-objekt-forhold, i stedet for det
subjekt-subjekt-forhold som moderne barn forventer. Samspill på et så
vidt ulikt grunnlag kan føre til at voksne og barn ikke forstår
hverandres kontekstuelle bakgrunn for argumentasjon i forhandling.
Dette kan i noen tilfeller resultere i en vond sirkel av mer eller
mindre alvorlige konflikter. Grensesetting kan være et slikt
konfliktområdet, særlig i situasjoner hvor ungdom er involvert.
Mangfold og ulikheter Som en følge av migrasjon har Norge ytterligere blitt
ideologisk, kulturelt og religiøst synlig mangfoldig. Mange barn og
unge opplever en form for dobbeltsosialisering, der verdiene, krav og
forventninger er forskjellige alt ettersom hvilken arena barnet
opptrer på (Sommer 1996). Særlig gjelder dette barn i familier som
har innvandret til Norge, og som har gjennomgått primær- og til dels
sekundærsosialisering i fødelandet. I denne sammenheng brukes
begrepet tertiærsosialisering som betegnelse på den sosialisering
som innvandrere gjennomgår etter ankomsten til innvandringslandet
(Hagen & Qureshi 1996 og Jerlang & Jerlang 1996). I mange familier vil den primære- og den sekundære
sosialisering være forskjellig fra den oppvekstideologi som er rådende
i det nye landet. En del voksne med etnisk minoritetsbakgrunn vil ha
en annen forståelse av barns sosialisering, og ha en annen
fortolkningsreferanse enn de som er født og oppvokst i Norge (Hagen
& Qureshi 1996). På grunn av manglende kontekstuell forståelse
for barn og deres liv her i Norge, kan dette hos en del foreldre føre
til usikkerhet om hva som er bra, og/eller de kan ha et annet syn på
hva som er til beste for barnet.
Barn i vanskelige livssituasjoner i postmoderne samfunn Det postmoderne samfunn gir grunn til både optimisme og
pessimisme. Det moderne
norske samfunn er velstående, og de fleste har mer penger å bruke
enn før. Synet på barn har på mange områder endret seg til det
bedre. Barn flest har det godt; de har nok mat, klær, et sted å bo
og foreldre som bryr seg om dem. Humaniseringen og demokratiseringen
har også ført til at de fleste har flere valgmuligheter sammenlignet
med tidligere generasjoner. Barn har fått en mer selvstendig verdi og
fått flere juridiske rettigheter. De er omgitt av velferdsordninger
og et lovverk som skal være et sikkerhetsnett der familien ikke
strekker til. Det postmoderne velstandssamfunnet oppfyller likevel
ikke alle drømmer for alle barn. En har ikke lykkes i å skape like
betingelser for oppvekstvilkår og utvikling for alle barn og ungdom. Hva som er en vanskelig livssituasjon for det enkelte barn
eller familie, vil alltid være avhengig av en rekke forhold, bla. samfunnstype, ideologier,
kunnskap og hvilken profesjon som står for analysen. Ikke minst vil
subjektiv opplevelse hos den enkelte familie og de sammenhenger den
enkelte befinner seg i, være av betydning. Selv om barn selv ikke
opplever det slik at de har en vanskelig livssituasjon, kan det hende
at andre rundt dem vurderer situasjonen som risikofylt og uakseptabel.
Omsorgssvikt blir for eksempel forstått ut fra hva som er
institusjonalisert i lovgivningen, rådende teorier og faglige
metoder. Hvem
kan være barn i vanskelige livssituasjoner i dagens postmoderne
samfunn? En klar definisjon på å være fattig i Norge finnes ikke.
Til tross for dette viser flere undersøkelser og kvalifiserte
antakelser at oppvekstvilkår for mange barn er preget av en eller
annen form for fattigdom. Utjamningsmeldingen slår fast at
fattigdommen i Norge er noe økende. Ulikhetene i inntekter er økt i
løpet av 90-tallet. Senter for økonomisk analyse (ECON) la i januar
fram rapporten Sosial puls 2001, som konkluderer med at de fem
viktigste sosiale utfordringene i Norge i dag er fattige barn,
innvandrerungdom, ensomme, voldsofre og de som utestenges fra
arbeidslivet og kompetansesamfunnet. Sosialhjelpsmottakere, bostedsløse,
trygdede med lave ytelser, arbeidsledige , syke, enslige forsørgere
og noen innvandrere, er utsatte grupper. Ingen land i Norden har flere fattige barn enn Norge, hevdes
det. Tall fra Statistisk Sentralbyrå viser at 45 000 barn lever under
fattigdomsgrensen og 80 000 lever i familier som mottar sosialhjelp.
Mange mennesker med dårlig råd, må flytte ofte. Dette rammer barn
tungt fordi de må bytte skole, barnehage, stadig må prøve å finne
nye venner. Dårlige og trange boliger samt dårlig kosthold, er
faktorer som fører til økt forekomst av luftveissykdommer, astma,
lungebetennelse, mindre god fysisk og intellektuell utvikling. Det er en betydelig avstand mellom de barn som har god råd,
og de som ikke har råd til å delta på alminnelige arrangementer som
fødselsdager, leirskoler, idrettsarrangementer og andre aktiviteter
som koster penger. For barn er det å bli utelukket fra
fellesaktiviteter, som for andre er en selvfølge, ikke alltid enkelt å takle. Det kan både gå utover
selvaktelse og påvirke deres kommunikative kompetanse. Barn arver foreldrenes økonomiske bekymringer. Allerede fra
de er småbarn, kan de være tynget av den sosiale arven om hvordan de
skal skaffe nok penger til neste dag, til presanger,
fritidsaktiviteter etc. Noen blir mestre i å skjule sin fattigdom,
mens andre utfører seksuelle tjenester for å takle kjøpepress.
Mange trekker seg tilbake, deltar ikke i fritidsaktiviteter til tross
for at de ønsker det, føler seg utenfor fellesskapet, og noen blir
deprimerte. En del liker seg dårlig på skolen, og noen oppnår dårlige
resultater på skolen. Fysisk mishandling og vold mot barn er, i likhet med
fattigdom, et større problem i Norge enn mange tidligere ville innse.
Hjernerystelser og benbrudd er ikke uvanlige spor etter grufull
mishandling. Minst to barn under tre år dør hvert år etter vold
eller grov omsorgssvikt, og det oppdages i gjennomsnitt ett drap på
småbarn hvert år. Barn som i årevis terroriseres og mishandles av
voldelige foreldre har en ikke fullgod oversikt over i Norge, da det
er ikke er gode nok ordninger som systematisk kartlegger omfanget av
voldssaker. Rapporten Sosial puls 2001, viser at én av fire ungdommer
kjenner noen som er blitt utsatt for vold på offentlig sted det siste
året, mens én av fem sier de kjenner noen som er blitt utsatt for
familievold. 82 prosent av ungdommene kjenner noen som er blitt
mobbet. Stress er et stort problem for mange barn i postmoderne
samfunn. En regner med at så mange som 90 000 barn i skolealderen
lever i en sterkt stresset situasjon pga. aktivitetsnivået som
forventes av barn. Deres hverdag preges av å være gjennomorganisert
på den ene siden, og av fragmentering og mangel på sammenheng i de
ulike arenaer på den andre. Barn og unge utsettes for
aktivitetspress, kjøpepress og utseendepress fra foreldre, venner,
reklame og andre media. For mange barn og unge kan det være vanskelig
å leve opp til mange og til dels kryssende forventninger fra venner
og foreldre. Dette er en
av vår tids store problemer som rammer barn og unge hardest, og mange
ganger kan vi se både psykiske og fysiske symptomer. Alt fra
depresjoner og stress til de alvorligste utslagene i form av
spiseforstyrrelser og selvmord.
Ut fra ovennevnte fragmenter av forhold for barn i vanskelige
livssituasjoner, deler jeg barn i risikosone inn i fire kategorier:
Hver for seg og i kombinasjon vil disse kategoriene
representere ulike grader av vanskelige livssituasjoner for barn og
utfordringer for profesjonelle. Innenfor disse kategoriene vil vi
naturligvis finne store variasjoner kategoriene i mellom, og også
underkategorier som på en mer spesifikk måte peker på hvilke
konkrete aspekter som medvirker til at det enkelte barn lever i
vanskelige livssituasjon(er). Noen grupper av barn har det
vanskeligere enn andre, da flere av kategoriene i kombinasjon
forsterker hverandre og gir en kumulativ effekt. Med andre ord er noen
barn nederst i fattigdomshierarkiet, bakerst når det gjelder
velferdsordninger, og de står lengst bak i køen for å få hjelp til
å klare seg. De unge lever i dag i noe som for oss voksne virker som en
ualminnelig presset situasjon med bla. sterk konkurranse i skolen,
fokusering på kroppsidealer og reklameindustriens pågående
kampanjer. Det profesjonelle arbeidet vil derfor, i langt større grad
enn tidligere, bestå i å hjelpe barn og unge med å takle presset.
Selvstendiggjørings- og frigjøringsprosessen kan oppleves som et
personlig problem for en del barn og unge. Mens de unges
selvstendighets- og frigjøringsprosess av profesjonelle hjelpere kan
oppleves som et faglig problem. Fremtredende problemstillinger i
forhold til vanskeligstilte barn i det postmoderne samfunnet
representerer for profesjonelle hjelpere bla. følgende utfordringer:
Dette stiller krav til profesjonelle, deres kunnskapsgrunnlag
og handlingskompetanse. Hvis barn greier å sortere og danne en
meningssammenheng i tilværelsen rundt seg, kan de være meget
tilpasningsdyktige. Derfor blir det en av de profesjonelles oppgaver
å arbeide for at barna med slike opplevelser får økt selvtillit,
gleden over å mestre noe, enten i skole eller i fritiden. Mange barn
trenger hjelpe til å tolke ulike normer og verdier for å kunne oppnå
egen positiv selvaktelse og identitet. Barn i vanskelige
livssituasjoner vil ofte trenge assistanse for å styrke sin
forhandlingsposisjon overfor egen nære krets, det være seg venner
eller foreldre. Forhandlingene mellom barn og voksne utøves under
andre spilleregler enn tidligere. Noen barn og unge vil derfor trenge
hjelp til å utvikle handlekompetanse, og til å utvikle egen evne til
refleksjon og finne meningssammenhenger i en oppvekst preget av
mangfold og usikkerhet, valgmuligheter og forvirring. Dårligst stilt blant barn og ungdom som har
det dårlig Flere undersøkelser viser at de materielle levekår for
mange mennesker med etnisk minoritetsbakgrunn er svært dårlig. Dette
gjelder når man sammenligner med den øvrige befolkningen, men det er
også forskjeller mellom ulike etniske minoritetsgrupper (Djuve & Hagen 1995, Blom
& Ritland, 1997, Lofthus og Osmunddalen 1997, Kirkeberg 2001). Arbeidsløsheten er både to og fire ganger så stor som
blant etniske norske, boligstandarden er betydelig dårligere etc. En
landsdekkende undersøkelse (Lofthus og Osmunddalen (1997) viser at
flyktninger og innvandrere trenger mer økonomisk sosialhjelp, da de
har færre muligheter for arbeidsinntekt enn norske familier. I følge
Kirkeberg (2001) var det mer enn dobbelt så stor sannsynlighet for at
en ikke-vestlig innvandrer lå under lavinntektsgrensen i 1998
sammenlignet med en vestlig innvandrer. I forhold til den øvrige
befolkningen i yrkesaktiv alder var sannsynligheten nesten seks ganger
så stor. Det er enslige forsørgere med ikke-vestlig landbakgrunn som
utgjør den høyeste andelen nederst i inntektsfordelingen. Fafo-forskerne Bjørnskau, Djuve & Hagen uttaler til
Aftenposten (13/1-1997) at nesten halvparten av barn tilhørende nye
etniske minoriteter (fargede/svarte) i Oslo lever i familier som
mottar økonomisk sosialhjelp, mens blant norske (hvite) familier er
tilsvarende tall ett av ti barn. Blant minoritetsfamilier vokser syv
av ti barn opp med dårligere kjøpekraft enn en enslig
minstepensjonist. Bare to av ti norske småbarnsfamilier befinner seg
i denne lave inntektsgruppen. Ifølge Statistisk sentralbyrå (Kalve, 1997 og 2001) er barn
med innvandrer- og flyktningbakgrunn oftere i kontakt med barnevernet
enn andre barn. Kontakten varierer med barnas alder, landbakgrunn og
bosted, og de sosioøkonomiske forhold hos deres familier. Barnevernet
iverksetter oftere hjelpetiltak overfor barn med opprinnelse fra
Afrika og Asia enn overfor andre barn innenfor barnevernet. Psykolog Amalia Carli (1999) referer i en rapport at en del
barn og unge som kommer til Norge med status som flyktninger, har
flere alvorlige påkjenninger bak seg. Foruten å være på flukt over
tid, har en del barn vært vitne til fengsling, bombing med mange sårede
og drepte, tortur, lemlestelser og mord. Noen av barna har bodd under
svært vanskelige forhold under flukten, noen er blitt utsatt for
seksuelle overgrep og noen har måttet oppholde seg i fengsel. Med
andre ord kan vi finne mange barn og ungdommer blant flyktninger som
har ekstreme traumatiske opplevelser bak seg. Langvarig opphold på flyktningemottak, i kirkeasyl,
isolasjon og materiell fattigdom, midlertidig og/eller dårlige
boforhold er ytre omstendigheter som innebærer en tilleggspåkjenning
for mange barn med flyktningbakgrunn i Norge. Midlertidig bosituasjon
påvirker også barnas skolegang og omgang med venner. Konsekvensene
av tidligere opplevelser, nåværende ustabile bosituasjon og en tilværelse
preget av materiell fattigdom, kan for mange føre til at de sliter både
faglig på skolen og sosialt i lokalmiljøet. Noen utvikler
atferdsproblemer, skulker skolen, driver med nasking og kommer ofte i
konflikt med medelever og voksne. Barn i slike situasjoner kan lett
bli stigmatisert, deres selvtillit minsker. I tillegg kan de bære på
sterke krigsopplevelser som de enten ikke får anledning til å dele
med noen, eller ikke klarer å dele med andre på en adekvat måte. Innestengt aggresjon og frustrasjon over å ikke bli forstått
eller å forstå andre kan lett føre til at omgivelsene lett
oppfatter og definerer disse barna som umulige, og de blir lett
diagnostisert som barn med atferdsvansker. De bli møtt deretter, og
det oppstår en ond sirkel av selvoppfyllende profetier fra
omgivelsene og utagerende atferd som gjensidig forsterker hverandre. Oppvekstvilkår,
motstandsdyktige barn og profesjonelle Det er grunn til å understreke at ikke alle barn og
ungdommer er i risikosonen selv om oppvekstvilkårene skulle indikere
dette. Mange lærer seg også strategier for å håndtere
virkeligheten, mens andre utvikler forsvarsmekanismer for å beskytte
seg mot ytre press, de vanskelige tankene og de grusomme følelsene. Bronfenbrenner (1980) legger vekt på at barn er utrolig
robuste og tilpasningsdyktige, selv under svært belastende og
stressende forhold. Flertallet av barn som har foreldre med alvorlige
problemer knyttet til rus, kriminalitet og psykisk helse, vokser opp
uten påtakelige skader. Barns motstandsdyktighet mot stress er
relativ snarere enn absolutt. Bronfenbrenner fremhever utviklingsøkologiske
perspektiver på barns utvikling, som gjensidig påvirkes av
relasjoner i og mellom de ulike miljøsettinger og systemer. Barn og
ungdom påvirkes både av familie, venner, lærere og nærmiljøet for
øvrig, og de påvirkes indirekte av blant annet politiske avgjørelser,
kulturelle og samfunnsmessige strømninger. Klefbeck og Ogden (1995) bruker stress-sårbarhets-modellen
som forklarer hvordan psykiske vansker kan oppstå, ved å se på
kombinasjonen av grad av stress et menneske utsettes for og de
ervervede eller medfødte sårbarhetsfaktorer. Når graden av stress
overskrider sårbarhetsterskelen, kan personen utvikle psykiske
problemer. Stress og motstand i mindre doser fører til større
motstandsdyktighet i forhold til større doser av motgang, og Klefbeck
og Ogden (1995: 48) hevder at: "Mestring er barnets kapasitet til å bearbeide og
motvirke de negative virkningene av stress og motgang når dette
belaster eller overskrider ressursene som barnet har. Det kan gi
utslag i aktive forsøk på å endre den ytre situasjonen, eller
tankemessig bearbeide den så den blir mindre truende eller negativ.
… Utsatt for risiko tar barn i bruk sine mestringsferdigheter og
mobiliserer sitt sosiale nettverk i et forsøk på å motvirke eller nøytralisere
de negative påvirkningene." Det enkelte barn og unge kan være ulikt rustet til å takle
ulike oppvekstvilkår som i sum gir dårlige betingelser, på en god måte.
Derfor vil det kreves ulik innsats fra profesjonelle på ulike nivåer
og med ulike tidsperspektiv. Det
kan dreie seg om alt fra samtale med de unge og/eller deres nærmeste,
til mer omfattende hjelpetiltak. Barn
fra etniske minoriteter og profesjonelt arbeid I forhold til gruppen av barn med
etnisk minoritetsbakgrunn gjelder de samme utfordringer for
profesjonelle som jeg tidligere har nevnt. Men denne gruppen av barn
og unge gir en del tilleggsutfordringer for profesjonelle, da disse
barn og unge rammes av en del mekanismer som mobbing,
stigmatisering og ekskludering i langt større grad enn andre barn og
unge. Barn med etnisk minoritetsbakgrunn kan føle seg ekskludert
fra arenaer som de opptrer på eller ønsker å opptre på. Dette kan
dels skyldes sosioøkonomisk situasjon, sosial status, men årsaken
kan også være at de ikke helt behersker de rette kommunikative
koder. Eksklusjon kan medføre at barn og unge får mindreverdsfølelse
og lav selvaktelse. Bevisstheten om at en tilhører en
underprivilegert eller foraktet gruppe kan fungere like stressende og
vanskelig som direkte utstøting. Barn
som av ulike årsaker utestenges fra fellesskapet kan betegnes som
marginaliserte, noe som bidrar til å hindre positiv
selvaktelse. I ytterste konsekvens medfører marginalisering at
respekten for storsamfunnet synker, og marginalisering kombinert med
stigmatisering vil kunne befeste respektløshet for storsamfunnet og
dets institusjoner. Arbeid med barn og unge medfører endringer både når det
gjelder forståelsen av problemene som de strever med, og når det
gjelder hvilke tiltak som kan hjelpe barn og unge til å oppnå nødvendig
handlekompetanse. For å takle barn i vanskelige livssituasjoner i et
postmoderne samfunn, trenger profesjonelle et bredt forståelsesgrunnlag
og et stort repertoar av metodestrategier og hjelpetiltak for å kunne
møte det enkelte barns behov. Profesjonelle som arbeider med barn, er viktige aktører når
det gjelder å få til oppvekstvilkår som kan gi alle barn og unge de
samme mulighetene til selvrealisering. Men samtidig er det viktig å
ikke miste av syne det enkelte barn og hjelpetiltak som konkret fører
til at barnet lærer å mestre sitt eget liv individuelt og i
fellesskap med omgivelsene. Dessverre viser flere rapporter at
profesjonelle har andre standarder for oppvekstvilkår for barn med
etnisk minoritetsbakgrunn enn for etnisk norske barn. Det meldes om større
toleranse for hva som defineres som dårlige og uheldige oppvekstvilkår
for barn i førstnevnte kategori. Ulike standarder og ulik toleranse påvirker
også beslutningene om når hjelpapparatet skal gripe inn, og
kvaliteten på tiltakene. Avslutning Det må være uakseptabelt at det i verdens rikeste land
lever barn i fattigdom. Rikdommen på penger og fagkunnskaps gjør det
viktigere enn noen gang at en er opptatt av rettferdig fordeling og
gode oppvekstvilkår, og at en stiller opp for dem som har det
vanskeligst. Å trygge velferden og fellesgodene handler også om å
øke fellesskapets innsats for barn og unge. Alle barn skal ha
muligheter til å delta i samfunnet på lik linje og ha en standard
som ikke avviker for mye fra det som er vanlig i den enkeltes nærmiljø.
Barn må sikres en trygg og stabil bosituasjon, tilgang på gode
skoler, gratis tilbud i
fritiden og rimelige kulturtilbud, kort sagt gode oppvekstvilkår. Ulikhetene mellom barns og voksnes
kompetanse i å takle livet i det postmoderne samfunn kan føre til at
voksne, og ikke minst profesjonelle, ”feildiagnostiserer” og
finner at barn lever i vanskelige livssituasjoner når barna selv ikke
opplever at de gjør det.
Imidlertid må en ikke tolke det at
barn og voksne ikke alltid har de samme fellesverdier kun som noe
negativt. Forskjellene kan også virke frigjørende og bidra til
nyskaping og større kulturelt og verdimessig mangfold. Litteratur
Beck, Ulrich (1997) Risiko og frihet.
Fagbokforlaget. Berg-Nielsen, Turid Suzanne (1998) Barneoppdragelsens
betydning for barns utvikling. I: Blom, Svein & Ritland, Agnes Aall
(1997) Levekår
blant ikke-vestlige innvandrere. I: Samfunnsspeilet nr. 1/97, s.
2-16. Brandth, Berit og Kari Moxnes
(red.)
(1996) Familie for tiden. Stabilitet og forandring.
Tano-Aschehoug. Bronfenbrenner, Urie
(1980) Opvækst og miljø. Gyldendals
pædagogiske bibliotek. København. Carli, Amalia (1999) Multitraumatiserte
barn og familier. Bearbeidelse av en konsultasjonsmateriale.
Psykososialt senter for flyktninger, Univ. i Oslo,. Dencik, Lars
(1995). Välfärdens barn eller barns välfärd?
Om till-syn, hän-syn, och fel-syn. I: Dahlgren, Lars & Hultqvist,
Kenneth (red.) Stockholm: Seendet
och seendets villkor. Djuve, Anne Britt & Kåre Hagen
(1995) "Skaff meg en jobb" Levekår
blant flyktninger i Oslo. Fafo rapport 184. Frønes, Ivar
(1998) Den norske barndommen. 5.utg.
Cappelen Akademisk Forlag. Giddens,
Anthony (1990)
The Consequences of Modernity.
Cambridge: Polity Press. Gleerup, Jørgen
(1995) Opbrudskultur. Senter for
Kulturstudier, medier og Formidling. Odense. (1994) Fra ”lydig” til ”å finne seg selv”.
Verdioverføring mellom generasjoner i dagens Norge. I: Ivar Frønes,
Kåre Heggen, Jon Olav Myklebust (red.) Livsløp. Oppvekst,generasjon og sosial
endring. Universitetsforlaget. Hagen, Gerd og Qureshi, Naushad A.
(1996) Etnisitet i sosialt arbeid. Arbeid
med etniske minoriteter i barnevern og sosial sektor.
Tano-Aschehoug. Hargreaves, Andy
(1996) Lærerarbeid og skolekultur. ad
Notam Gyldendal. Jerlang, Espen og Jerlang, Jesper
(1996) Sosialisering og habitus. København:
Munksgaard. Kalve, Trygve (1997) Innvandrerbarn i barnevernet:
Flyktningbarn mottar oftest hjelp. Samfunnsspeilet 3/97. Kalve, Trygve (2001) Innvandrerbarn i barnevernet -
oftere hjelp, men færre under omsorg. Samfunnsspeilet 2/2001. Kirkeberg, Mads Ivar
(2001) Færre ikke-vestlige innvandrere med lav
inntekt. Samfunnsspeilet
2/2001. Klefbeck, Johan og Terje Ogden
(1995) Nettverk og økologi. Tano. Kragh-Müller, Grethe
(1997) Børneliv og opdragelse. Hans
Reitzels Forlag. København. Kvaran, Inge (1999) Endringer i familiens betydning
for barns oppvekst og utvikling. I: Berg, Kari m.fl. (red.) Barnet i sentrum. AHS-rapport
nr. 1/1999. Tapir. Lofthus, E. og
Osmunddalen, Å.
(1997) «Innvandrere og sosialhjelp: Får mer fordi de trenger mer?».
Samfunnsspeilet 3/97. Mathiesen, Thomas
(1999) Industrisamfunn eller
informasjonssamfunn? Pax Forlag. Moe, Sverre
(1998) Eksklusjonens problem i det
moderne. I: Nordisk sosialt
arbeid nr 4. Qureshi, Naushad A.
(1992) Mestring i barnevernet - en
balansekunst for de privilegerte?" I: Unge flyktninger i Norge. Øve
kristofersen (red.), Kommuneforlaget. Oslo. Qureshi, Naushad A.
(2000) Barn og familie – Vanskeligstilte
barn. Emneoppgave innen hovedfag i sosialt arbeid, høsten, NTNU. Skaalvik, Einar og Øyvind
Kvello (red.) (1998) Barn og miljø. Om barns
oppvekstvilkår i det senmoderne samfunnet. Tano-Aschehoug.
Oslo. Sommer, Dion
(1996) Barndomspsykologi. Hans
Reitzels Forlag. København. Øia, Tormod
(1998) Generasjonskløften som ble borte.
Cappelen Akademisk Forlag. |
