Bruk av tolk i terapi - noen betraktninger fra en terapeuts synspunkt

Av Charity van Delft

Da jeg først skulle begynne å jobbe med tolk i terapi, var jeg så heldig å få en orientering og opplæring av tolkekonsulent Zarin Pettersen ved Psykososialt senter for flyktninger, og jeg følte meg mye tryggere og i bedre stand til å drive terapi med tolk.  Siden har Kirsti Jareg og Zarin Pettersen skrevet  ”Tolking i psykiatrisk og psykologisk behandling”[i], en kjempeflott artikkel hvor de legger frem de grunnlegende forventningene til tolk og behandler.  Jeg har gitt kopier av artikkelen til tolker jeg har jobbet med, og til kolleger som har brukt tolk i sitt arbeid.  Jeg har imidlertid oppdaget noen utfordringer enten gjennom mitt eget terapeutiske arbeid eller som konsulent til andre som hadde bruk for tolk.  Jeg har også vært så heldig å kunne presentere noen av mine tanker omkring disse utfordringer under et seminar for tolker i Kristiansand, og fikk noe tilbakemelding fra dem.  På denne bakgrunnen har jeg gjort meg noen refleksjoner om hva som er viktig når en terapeut jobber med tolk. 

 

Jeg har for det meste organisert disse refleksjonene kronologisk, dvs. ut fra den modellen Zarin lærte meg, med forsamtale, samtale, og ettersamtale.  Mine kommentar er ment som  supplement til den ovennevnte artikkelen,  som bør leses først. En del av de emnene jeg omtaler var av det  som Zarin lærte meg, men som ikke er med i den ovennevnte artikkelen.  Jeg fokuserer spesielt på hva terapeuten eksplisitt bør ta opp med tolken for å sikre at samarbeidet går så godt som mulig, og  gir noen praktiske tips for arbeidet med klienter som har et annet morsmål enn norsk.  I de få tilfeller hvor jeg har gjentatt noe fra Jaregs og Pettersens artikkel er det fordi jeg ønsket å poengtere noe viktig fra et anvendt perspektiv.

 

 

Forsamtalen

 

Har tolken jobbet i terapi før?  

Hvis nei, har hun/han noen bekymringer, forestillinger/antakelser eller spørsmål? 

Drøft disse.

 

Uansett svar på spørsmålet ovenfor, bør terapeuten diskutere det følgende med enhver tolk som hun/han ikke har jobbet med før: 

 

Terapeuten kommer til å starte med gjennomgang  av taushetsplikten og tolkereglene.  Dette skal gjøres hver gang en klient ikke har snakket med terapeuten og tolken sammen før.  Dvs. at selv om enten tolken eller terapeuten har snakket med denne klienten før, skal gjennomgåelsen gjøres igjen første gang alle tre parter er sammen (f.eks. ved utskifting/erstatning av tolk).  En måte å gjøre dette på er at terapeuten selv tar gjennomgangen og tolken oversetter.  En annen måte er at tolken forklarer, først på klientens språk, og så på norsk.  Man bør på forhånd være enige om måten som skal brukes.  (Se under overskriften Samtalen for mer om hva forklaringen bør inneholde. )

 

Hva som kan skje i tilfelle psykose, mani, eller andre tilstander:

Terapeuten vil kanskje stille noen underlige spørsmål, og tolken må klare å oversette  disse på en naturlig måte. For eksempel skal spørsmålet ”Har du fått noen spesielle beskjeder gjennom f.eks. TV-en?” stilles på samme måte og i samme toneleie som spørsmålet ”Pleier du å spise frokost?”

Klienten vil kanskje gi svar som i liten eller ingen grad henger sammen med spørsmålene.  Tolken skal bare oversette svaret, og stole på at terapeuten ikke beskylder tolken for å ha oversatt spørsmålet feil.  At klienten ikke følger med, er viktig informasjon for terapeuten.

Det kan hende at klienten ikke følger vanlige samtaleskikk, og f.eks. begynner å snakke mens tolken holder på å oversette det som terapeuten nettopp sa.  Hvordan ønsker terapeuten at tolken skal håndtere dette?  (For min del, instruerer jeg tolken til alltid å følge klienten, og stoler på at hvis jeg mener at det jeg sa var viktig, vil jeg gjenta det senere, eller bryte inn selv.)

Hvis klienten begynner å gråte eller gjøre noe merkelig, og terapeuten ikke griper inn, skal heller ikke tolken gjøre det.

 

Hvordan ønsker du som terapeut at tolken skal oversette:  simultant eller sekvensielt? Simultant kan virke mindre forvirrende i tilfeller med flere enn to samtaleparter, og det kan få jobben unnagjort fortere, men det kan også gjøre det vanskeligere å høre tydelig.  Noen tolker er flinkere på den ene eller den andre måten, men det er terapeuten og klientens ønsker som bestemmer metoden. 

 

I tillegg til underlige spørsmål kan det hende at terapeuten stiller samme spørsmål flere ganger, eller spør om noe vi egentlig allerede har fått svar på.  Dette kan bl.a. være fordi vi ønsker å poengterer noe, få klienten til å reflektere dypere, osv.  Det er ikke fordi vi ikke tror at tolken har oversatt det riktig første gang, og heller ikke fordi vi ikke har forstått tolkens oversettelse av klientens svar.  Det er ønskelig at tolken alltid prøver å bruke samme rytme, stemmevolum, osv. som den som snakker.  Noen ganger setter vi inn pauser for å poengtere noe.  (NB! Vær oppmerksom på at dette kan være vanskelig der hvor det er store grammatikalske forskjeller mellom språkene.)

 

Be tolken om å kommentere underveis i samtalen når han/hun må bruke flere ord for å oversette noe.  (”Tolken må bruker flere ord for å oversette ____”.)  Du kan forklare for tolken at det gjør deg tryggere hvis hun/han kommenterer dette, fordi du på denne måten vil vite at tolken ikke legger til noe.  Be tolken om å skrive  ned ord  som er spesielt vanskelige, og gi tilbakemelding på dette i ettersamtalen. 

 

Berolige tolken med å si at du forstår at det ikke alltid er uproblematisk å oversette direkte.  Det kan  bl.a. skyldes at  man av og til glemmer et ord, eller fordi det er et ordtak som ikke kan oversettes direkte.   I førstnevnte tilfelle er det bare å si ”Tolken har glemt ordet, men  det betyr (…..)”  I sistnevnte tilfelle er det bare å si ”Klienten brukte et ordtak som tolken ikke finner noe norsk uttrykk  for.”  Hvis mulig, kan tolken oversette det ord for ord, og så prøve å forklare hva det betyr.  Jeg prøver alltid å si at jeg heller vil ha en ærlig tolk enn en som prøver å dekke over, og at det faktisk gjør meg tryggere hvis tolken en gang i blant må innrømme at han/hun ikke kommer på et ord. 

 

 

Samtalen

 

Man begynner som sagt samtalen med en forklaring av taushetsplikten og tolkereglene.  Det meste av dette ble omtalt av Jareg og Pettersen,  men jeg gjengir det her for å poengtere at disse punktene bør huskes i samtalen med klienten. Både tolken og terapeuten har et ansvar her.  Jeg har selv opplevd at man i blant glemmer ett eller flere av disse punktene. 

Det bør nevnes at tolken har total taushetsplikt, selv om de en gang i framtiden skulle slutte som tolk, osv.  (I tilfeller hvor det synes å ligge mye mistenksomhet/utrygghet kan man sitere fra loven hvor det står at brudd kan straffes med fengsling.)

Tolken oversetter alt som blir sagt av pasienten(e) og terapeuten med jeg-form.

Når tolken må snakke om seg selv, skal hun/han snakke i tredje person,  f.eks. ”Tolken har ikke forstått, kan du gjenta…”  Det samme gjelder når vi må be tolken om å gjenta noe…”Tolk, kan du gjenta…”

Tolken er forpliktet til å oversette absolutt alt, aldri mer eller mindre, så man må ikke si noe til tolken som man ikke vil ha oversatt. 

Tolken har ikke lov til å uttrykke sin egne meninger, svare på eller kommentere det som blir sagt. 

 

Det kan være vanskelig å få klienten til å holde blikkontakt selv om man plasserer stolene ”riktig”.  Det er greit å kommentere dette.  Man kan f.eks. si :  ”Jeg vet at det føles litt unaturlig å se på meg, når det egentlig er tolken som du snakker gjennom. Men vi terapeuter bruker også ansiktsuttrykk og kroppsspråk som hjelpemidler for å forstå klienter, så det hjelper meg til å hjelpe deg hvis du ser på meg når du snakker.” Når tolken tolker sekvensielt, vil hun/han ofte ta noen notater.  Vi har merket at i tilfeller hvor man har vanskelig for å få klienten til å henvende seg til terapeuten istedenfor tolken, kan det hjelpe hvis tolken ser noe ned på notatene når klienten snakker til han/henne. 

 

Merk at eventuelle notater som tolken har tatt må makuleres, og at man bør gjøre klienten oppmerksom på at dette blir gjort. Det er best når klienten selv kan se på mens det gjøres, men på noen steder kan ikke makuleringsmaskinen stå i klientens synsfelt av praktiske årsaker. Det kan være greit å ta notatene fra tolken og si ”dette skal jeg makulere” ved samtalens slutt. 

 

Det kan være vanskelig å få klienten ut døren når tolken blir værende i rommet, enten pga. mistenksomhet eller utrygghet (klientens).  Det er fornuftig å forklare klienten ved samtalens slutt at du og tolken er forpliktet av arbeidsgiver til å fylle ut skjemaer i forbindelse med tolkeoppdraget, og

at du og tolken ikke skal diskutere klienten. Tolken vil kun gi deg tilbakemelding om vanskelige ord som ble brukt, og dere vil diskutere  forslag til hvordan samarbeidet kan gjøres bedre rent språklig sett. 

 

 

Ettersamtalen

 

Man skal overhodet ikke diskutere klientens tilstand, problemer og liknende med tolken. Tolken har heller ikke som oppgave å lære terapeuten om klientens kultur.  Mange er likevel villige til å hjelpe noe med kulturelle opplysninger, og dette kan terapeuten vise takknemlighet for. Samtidig må man huske at én nordmanns framstilling av eller forklaringer på norsk kultur ikke alltid vil være helt passende  eller ”sann” for en annen nordmann.  Det samme gjelder for utlendinger. 

 

Man kan imidlertid diskutere de ordene som tolken hadde vanskelig for å oversette.  Når man må bruke flere ord for å forklare noe man kan si med ett ord på det annet språk, er det sannsynligvis en kulturforskjell -- som kanskje er av betydning for terapien.  I et språket hvor et begrep kan dekkes av ett ord,  er begrepet ofte dagligdags og dekker emner man ofte snakker om.  Når det trengs flere ord, er det ikke så dagligdags, og kanskje virker begrepet kunstig eller uforståelig uansett  oversettelsen.

 

Tolker er også mennesker.  Gi ros når det er rimelig.  Det er godt å høre at man har gjort en god jobb, og spesielt når jobben er krevende.  Altfor mange får ikke veiledning, så Jareg/Pettersens  forslag om utlufting er veldig viktig for å forebygge utbrenthet blant gode tolker, så vel som for å sikre at tolken forblir så nøytral som mulig. 

 

 

Ytterligere kommentarer

 

Tolking i terapi er den mest krevende oppgaven tolkene får. Derfor er det ønskelig at man setter opp de timene der man må bruke tolk til formiddagen. Slik  kan man unngå at tolken allerede har hatt mange andre oppgaver og kanskje er litt trøtt. 

 

Også for terapeuten kan det være krevende å bruke tolk, særlig før man er blitt vant til det.  Og det koster penger.  Altfor ofte har terapeuten bestemt at klienten snakker godt nok norsk, slik at hun/han kan slippe å bruke tolk.  Det å ikke bruke tolk bør være klientens valg, og ikke terapeutens.  Og man stiller ikke spørsmålet til klienten slik: ”Du trenger vel ikke tolk, vel?”  Som utlending selv kan jeg bekrefte at det er flaut å ikke forstå, og enda verre å måtte innrømme det. Mange vil late som om de har forstått, selv om de ikke har det.  Som en grov tommelfingerregel foreslår jeg for nordmenn at en som har vært i Norge kun noen få år (unntatt de som klart snakker helt flytende norsk) forstår cirka halvparten så mye som nordmenn tror (ønsker å tro).  Og selv om vedkommende har vært i Norge i mange år, bør man bruke denne regelen hvis han/hun ikke snakker flytende norsk.

 

På den andre siden kan terapeuten selv oppleve at han/hun ikke klarer å forstå eller bli forstått, samtidig som klienten ikke ønsker å bruke tolk.  I noen av disse tilfellene synes det fornærmende å foreslå tolk for noen som selv mener at de kan norsk.  Man kan forklare for klienten at selv om man behersker et annet språk greit, har man erfaring med at det å bruke et annet språk enn ens morsmål kan stjele energi fra det tøffe arbeidet man gjør i terapi.  Man skal kunne bruke alle sine krefter i terapiarbeidet for å bli bedre så fort som mulig.  I tillegg er effekten aldri den samme når man må bruke et annet språk for å forklare følelser.  Av denne grunn anbefaler terapeuten at man bruker tolk, selv om man kan godt norsk.  Terapeuten har etisk plikt til å utøve en forsvarlig tjeneste, og må vurdere om det er mulig å gjøre dette uten tolk.  Hvis svaret er nei, har terapeuten rett og plikt til å insistere på at hun/han ikke vil jobbe uten tolk. 

 

I andre tilfeller hvor klienten ikke ønsker å bruke tolk, hvor årsaken er mistillit, er forslagene fra Jareg og Pettersen nyttige. 

 

Hvis man likevel, sammen med klienten, bestemmer seg for å jobbe uten tolk, har alle utlendinger morsmål-norsk ordbok.  Be klienten om ta den med til hver samtale, og bruk den begge to.