Fra asken til ilden eller ny livskraft? Flyktningers psykiske helse og norsk politikk og praksis

Av Marit Borchgrevink

Hva er de psykososiale konsekvensene av å være flyktning i Norge? I det følgende vil jeg reflektere over dette. Er det slik at den politikk og det systemet som møter flyktninger som kommer til Norge, tilrettelegger for at det er mulig å forebygge eller overvinne emosjonelle problemer etter krig og organisert vold? Eller er det en ny, hard påkjenning å komme til Norge, noe som heller forsterker tidligere reaksjoner?

Med ”flyktning” mener jeg alle som opplever seg selv som dette; de måtte flykte for å søke tilflukt annetsteds, enten det er asylsøkere eller overføringsflyktninger. Imidlertid vil jeg fokusere mest på asylsøkere, da deres situasjon nok er den vanskeligste etter ankomst til Norge. Det jeg skriver er ikke nødvendigvis gyldig for alle flyktninger, men først og fremst for dem som har gjennomgått sterke psykiske belastninger.

 

Bakgrunn

Sammenliknet med Sverige og Danmark, har Norge tatt imot få asylsøkere. Mange asylsøkere blir avvist før de kommer til Norges grense. Det er vanskeligere å søke om asyl i Norge enn  tidligere, fordi det er blitt så å si umulig å få visum til Norge. Dette medfører at antallet ”illegale flyktninger” har økt dramatisk; flere og flere asylsøkere kommer via menneskesmuglere i stedet for med fly eller annen offentlig transport. Ifølge sosiolog og migrasjonsforsker Bente Puntervold Bø (Puntervold Bø, 2000) er det mange europeiske land som på denne måten bryter artikkel 14 i FN’s Menneskerettserklæring: ”Everyone has the right to seek and enjoy in other countries asylum from persecution.”

En del asylsøkere blir satt rett i varetekt hvis politiet er usikker på deres identitet. Her kan de bli sittende i månedsvis – også barnefamilier. Asylsøkere som kommer inn i Norge, fremmer en asylsøknad ved nærmeste politistasjon. De bosettes så på asylmottak, først en kort tid i transittmottak, og så i primærmottak. Til selve asylsaken får de 5 timers advokatbistand, noe som ofte ikke er tilstrekkelig. På mottaket venter de først på å bli intervjuet av en saksbehandler i Utlendingsdirektoratet (UDI), og så på svar på søknaden. Minst halvparten av asylsøkerne som kommer til Norge, blir avvist2. Nesten ingen får innvilget politisk asyl. De som får bli, får stort sett oppholdstillatelse på humanitært grunnlag. Asylsøkere bor i mottak til de har fått innvilget permanent oppholdstillatelse. Noen må bo i mottak også etter dette, fordi det kan ta tid å bli bosatt i en kommune. De fleste bor på mottak i ett til to år, men det fins eksempler på at noen har bodd på mottak i mer enn 7 år. 

En del flyktninger får kollektiv midlertidig oppholdstillatelse. Denne ordningen ble innført i forbindelse med ankomst av bosniere i 1993/94. Denne gruppen fikk senere permanent opphold. Siden har kosovo-albanere og kurdere fra Nord-Irak fått midlertidig beskyttelse. De fleste kosovo-albanere blir sendt tilbake, men kurderne kan ikke tvangsreturneres. Årsaken er at de ikke kan flys til Irak. Irak nekter å ta i mot dem, og deres naboland vil ikke være transittland. Samtidig får de heller ikke bli i Norge. De som har midlertidig beskyttelse, har i utgangspunktet ikke rett til familiegjenforening. Det finnes også andre flyktninger som lever i et slikt midlertidig vakuum her i Norge, bl.a. enkelte etiopere og tamiler.

Mange asylmottak ligger isolert, og beboerne opplever at de lever på siden av samfunnet. Mottaksansatte gjør ofte en stor innsats, men de fleste har liten erfaring fra hjelpe- og omsorgsarbeid generelt, og enda mindre fra arbeid med mennesker i krise. UDI har ansvar for kvaliteten på mottakene og for å sørge for tilstrekkelig og adekvat opplæring av personalet. I UDI’s kurs er det lagt liten vekt på psykososiale forhold. Det er også lite opplæring av tolker og i arbeid med tolk. Det er derfor mange steder mangel på kunnskap om psykososiale forhold og samarbeid med tolk. Sistnevnte medfører bl.a. at man bruker profesjonelle tolker i for liten grad. Selv om UDI anbefaler veiledning, har de færreste mottak en slik ordning. Dette kan skyldes mangel på aktuelle fagfolk, men også manglende kunnskap om hva veiledning innebærer. Mottaksansatte står overfor mange tøffe utfordringer og møter mange tunge skjebner, og uten veiledning står man i å fare for å bli utbrent. Dette kan til syvende og sist gå utover flyktningene.

Flyktninger får ikke fri rettshjelp i familiegjenforeningssaker. Det tar dessuten svært lang tid å behandle disse sakene – minst et år. Enslige mindreårige får omtrent aldri familiegjenforening med sine foreldre. Overføringsflyktninger fra FN’s leire – som allerede har oppholdstillatelse ved ankomst - blir vanligvis bosatt direkte i en kommune. Denne gruppen har flyktningstatus på lik linje med de som får innvilget politisk asyl. De får derfor raskere muligheten til en normal tilværelse enn asylsøkere som må vente i usikkerhet på mottak.

 

Hvordan er det mulig å håndtere emosjonelle reaksjoner etter tap og traumer? 3

Mange flyktninger bærer med seg erfaringer fra tap, svik og traumer. De sliter med sorgreaksjoner etter tap av sitt hjemland og sine nærmeste. Med ”traume” menes ytre hendelser utenom vanlig erfaringsområde som ville være en påkjenning for nesten enhver. Traume defineres videre som en trussel mot egen fysisk og psykisk integritet, eller at en har vært vitne til at en nær person utsettes for dette (Christie, 1994). For flyktninger kan slike traumer dreie seg om bl.a. organisert vold, tortur og krigsopplevelser. Imidlertid blir ikke alle mennesker nødvendigvis ”traumatiserte” etter slike erfaringer. Med traumatisert mener jeg at personen er kronisk plaget av tankemessige, følelsesmessige og/eller kroppslige vansker som depresjon, angst, og/eller posttraumatiske stressreaksjoner. Posttraumatiske stressreaksjoner har gjerne form av 1) påtrengende minner 2) unngåelsesreaksjoner for å unngå å tenke på eller oppleve situasjoner som kan minne om hendelsen 3) at man er ”på vakt”/i ”alarmberedskap” og dermed er bl.a. anspent, irritabel, har søvnproblemer og konsentrasjonsvansker.

Om man utvikler psykologiske vansker etter å ha opplevd ekstreme belastninger varierer fra person til person, avhengig bl.a. av fortolkningen av situasjonen (Weisæth & Mehlum, 1993), og av personens motstandskraft (resilience). Med motstandskraft eller ”resilience” menes evnen til å komme seg igjennom vansker på egen hånd eller ”elastisk motsand som gjør det mulig å komme tilbake til den opprinnelige form etter å ha vært bøyet” (Christie og Waaktaar 2000). Sentrale resilience-faktorer – det vil si faktorer som har avgjørende betydning for hvorfor noen klarer seg bedre enn andre gjennom vanskeligheter - er kreativitet, kontinuitet, fellesskap, mestring, humor og egenverd (ibid). Resilience-forskning indikerer at om lag en tredjedel av alle flyktningbarn og -unge som har opplevd traumatiske hendelser, ser ut til å mestre disse erfaringene på egen hånd.4 Andre trenger tilrettelegging av aktiviteter, kognitiv støtte og informasjon for å kunne mestre erfaringene (Lööf, 1995). En del har mer alvorlige emosjonelle problemer og trenger psykologisk behandling (ibid.). Viktige aspekter når det gjelder å forebygge eller overvinne emosjonelle problemer etter traumer er beskyttelses- faktorer, evne til mestring og naturlige helingsmekanismer (Christie 1993, 1998). Det er viktig å gjenvinne opplevelsen av kontroll. Jeg skal i det følgende utdype disse aspektene.

 

Beskyttelsesfaktorer

Med beskyttelsesfaktorer menes faktorer som kan beskytte en fra å utvikle emosjonelle vansker etter traumatiske hendelser. Sentrale faktorer er bl.a. mening, struktur og oppgaver.

 

Mening

Det ser ut til at vi blir mindre overveldet av traumatiske hendelser dersom vi forstår eller er i stand til å knytte en eller annen mening til dem; vi får da mer kontroll over situasjonen. Hva som er ”meningsfulle” forståelsesmåter varierer sterkt, og dreier seg bl.a. om politikk, samfunns/historiekunnskap, religion og ideologi. Slike forståelsesmåter hjelper oss til å kunne håndtere situasjonen, og til en viss grad fatte det absurde.

En kvinne som var blitt torturert på grunn av politisk virksomhet sa at det var mulig å holde ut torturen fordi hun var forberedt på den, og visste hva hun risikerte. Hun opplevde det politiske arbeidet svært viktig og meningsfylt, og var villig til å bli fengslet og torturert for saken. Dette opplevde hun en slags kontroll over fordi hun var forberedt og knyttet en mening til det. Hun opplevd mye mindre kontroll over eksiltilværelsen - det var mye verre ikke å  bli respektert eller ikke ha noen verdi som menneske, å bli sett på som bare flyktning.

Det ser ut til at vi i større grad klarer å håndtere emosjonelle reaksjoner hvis vi kan knytte en mening og sammenheng til dem – hvis vi forstår hvorfor vi reagerer som vi gjør. Erfaring eller ideologi er ikke alltid tilstrekkelig for å forstå. Da er det viktig å få mest mulig informasjon, kunnskap og alternative forståelsesmåter som gjør det mulig å se eller tro på en sammenheng. Mange som er plaget av påtrengende, gjentagende minner i våken tilstand (flashbacks) eller i mareritt, er redde for at de holder på å bli ”gale”. Det kan hjelpe å bli fortalt at det man opplever er normale reaksjoner, og å sette reaksjonene i sammenheng med det man har opplevd. Dette kan gi en større kontroll over minnene.

 

Struktur og oppgaver

Krig og flukt innebærer brudd i tilværelsen. Mange opplever et ”indre kaos” og at man forandrer seg som menneske. Det er viktig å gjenopprette kontinuitet i hverdagen og livsprosjektet for at man skal bli i stand til å starte et nytt liv i eksil. For asylsøkere er det selvsagt først og fremst viktig å få oppholdstillatelse i Norge så raskt som mulig. For barn er det viktig at livet i det daglige er forutsigbart, det vil si at de kan bo på ett sted, gå på skole etc. For voksne er det viktig å få en jobb slik at de kan greie seg selv i stedet for å være avhengig av sosialstønad. Livet må bli så normalt og stabilt som mulig, og den enkelte må få mulighet til å bruke eller utvikle sin kompetanse.

Det er viktig at man har noe meningsfullt å holde på med, f.eks. skole, arbeid, fysisk aktivitet, kreativ virksomhet. Det er viktig at det stilles krav til en – at man har plikter, og ikke bare er passiv mottaker. Det å hjelpe andre kan ofte være en beskyttelse mot å utvikle emosjonelle vansker under vanskelige livsforhold.

 

Mestring og naturlige helingsmekanismer

For å forebygge eller håndtere psykologiske reaksjoner etter traume er den enkeltes egen evne til mestring og tilgangen til egne naturlige helingsmekanismer viktig. Traumatiske opplevelser kan redusere ens motstandskraft og mestringsstrategier. Det er derfor grunnleggende at leveforholdene i eksil er slik at de bidrar til økt mestring.

Ritualer, lek og drømmer er alle naturlige helingsmekanismer (Punämäki 1993), og er viktige faktorer for å regulere følelser. Punämäki anser disse tre områdene som områder der psyken gir seg selv mulighet til symbolsk bearbeiding av hva man har opplevd. Felles for drømmer, lek og ritualer er at det gir mulighet både for å tolke og finne mening i erfaringen, moderere følelsesintensiteten og utvikle mestringsfølelse overfor omgivelsene (Punämäki 1993, ref. i Christie 1993). For å  kunne bruke ritualer, lek og drømmer på en konstruktiv måte, er det imidlertid viktig at man føler seg trygg.

Det er viktig at helsepersonell kartlegger flyktningers psykososiale problemer og deres ressurser for å finne ut hvem som trenger en tilrettelegging av situasjonen, og evt. tiltak/behandling. Det er også sentralt at helse- og sosialpersonell, lærere og andre hjelpere tilrettelegger for at flyktninger kan få styrket sine mestringsevner og få lettere tilgang til sine naturlige helingsmekanismer, gjennom å uttrykke seg, utfolde seg, forstå og bearbeide erfaringer. Mange nyankomne flyktningforeldre synes det er vanskelig å mestre  foreldrerollen i eksil. De trenger støtte, og de trenger kunnskap, råd og veiledning om bl.a. hvordan de best kan hjelpe sine barn gjennom traumatiske hendelser og om norske oppdragelsesmåter.

 

Kontroll

Både mening, mestring og følelsesregulering handler om opplevelsen av å ha kontroll. Det kan dreie seg om kontroll både over ens eget indre kaos; tanker, følelser og kroppslige reaksjoner, og det ytre kaos som for eksempel krig representerer; hvorfor måtte vi flykte, hvorfor ble pappa drept? Å bli traumatisert handler bl.a. om å bli overveldet og å miste kontrollen. Det er derfor avgjørende for å komme seg videre at man klarer å gjenvinne kontroll over eget liv – i hvertfall en subjektiv følelse av at man selv har påvirkningskraft over situasjonen. Forskning om ”lært hjelpeløshet” forteller oss at mennesker kan få alvorlige depresjoner dersom de ikke har noen følelse av innflytelse eller kontroll over egne handlinger, særlig hvis denne situasjonen er langvarig (Seligman, 1975).

 

Livet som nyankommen flyktning - mangel på kontroll?

Mange flyktninger er overlevere med store menneskelige ressurser. De har i stor grad maktet å mestre de påkjenningene de har vært utsatt for. Trass i alle tidligere vansker er det likevel mange flyktninger som hevder at tiden i mottak har vært en av de tøffeste periodene de har opplevd; å vente i usikkerhet på svaret på asylsøknaden. Jeg vil nå se nærmere på hvordan norsk praksis påvirker flyktningers psykososiale situasjon og muligheten for å håndtere emosjonelle reaksjoner.

 

Beskyttelses- og risikofaktorer

 

Mangel på mening

Selv om få flyktninger i utgangspunktet har valgt å komme til Norge, er de lettet over å ha kommet til et trygt land og er glade for muligheten til et nytt liv i et demokratisk samfunn – kanskje særlig for barnas del. Etter en første tid med lettelse opplever mange likevel at hverdagen på mottak fører til motløshet.

Ifølge en undersøkelse NOAS har utført ved 78 mottak, mangler det  informasjon til asylsøkerne både om status for UDI’s behandling av asylsøknaden deres, og om deres rettigheter generelt (Aftenposten 11. juli 2000). NOAS hevder at denne situasjonen skyldes både mangel på kvalifisert personale i mottakene, mangelfull kommunikasjon med UDI (gjelder både personale og beboere) og mangelfull informasjon fra kommunene om helsetjenester og muligheter for arbeid.  Mange asylsøkere venter i usikkerhet med liten kontakt med sin advokat, blant annet  fordi mange advokater ikke oppfyller sine forpliktelser.

Asylsøkere får altså liten informasjon om egen saksgang og rettigheter, noe som medfører at mange opplever avmakt og frustrasjon. De forstår ikke hvorfor de må vente så lenge og hvorfor de evt. får avslag. Dette gjør det vanskelig å håndtere egne reaksjoner i denne perioden. Mange opplever det som et vakuum – hvor de hverken orker å tenke på den vonde fortiden eller klarer å planlegge fremtiden. En slik tilsynelatende ”meningsløs” hverdag kan gjøre det vanskelig å komme seg gjennom tidligere tap og traumer.

 

Mangel på struktur og oppgaver

”The capacity of man to give is often denied the refugee, who is assigned a place at the receiving end of society” (Tyhurst 1977, ref. i Rack 1982).

Nyere forskning om levevilkårene i norske mottak viser at livet der bl.a. er preget av uforutsigbarhet (Lauritsen & Berg, 1998). Lauritsen og Berg  hevder videre at livet i flyktningmottak svekker evnen til senere å kunne greie seg på egen hånd (ibid.). Noen flyktninger – for eksempel de ovennevnte kurderne fra Irak, lever i et ”ingenmannsland”. Andre har allerede fått endelig avslag på asylsøknaden, men norske myndigheter avventer hjemsendelse pga. at situasjonen i hjemlandet er ustabil. Disse menneskene har ingen mulighet til å planlegge framtiden og lever i en umenneskelig situasjon, hvor det er umulig å bygge seg selv opp igjen etter tidligere påkjenninger.

Flyktninger flyttes ofte fra mottak til mottak uten at de selv har noen innflytelse på dette. Det finnes få meningsfulle aktiviteter for beboerene, og  få av dem har arbeid. Det er liten struktur og kontinuitet i mottakstilværelsen, noe som kan forsterke følelsen av håpløshet. Inntil nylig er det få systematiserte muligheter for at flyktninger får meningsfulle oppgaver, slik at de bedre mestrer situasjonen.

I Stortingsmelding 17 (2000-2001) sies det at man i større grad skal legge til rette for et samarbeid rundt bosetting mellom mottak og kommuner, bl.a. slik at man bedre kan kartlegge den enkeltes bakgrunn og behov. Ved valg av bosettingskommune skal man ta hensyn til mulighetene for utdanning og arbeid, samt den enkelte flyktnings egne ønsker. Alle disse intensjonene kan tilrettelegge for en bedre struktur og at flyktninger får meningsfulle oppaver.

 

Mestring bryter sammen

Mange flyktninger i mottak har psykiske problemer, i form av depresjoner eller sinne. Mange flyktninger har hatt normale psykologiske reaksjoner etter traumatiske opplevelser, og har tidligere klart å håndtere disse problemene. Men reaksjonene kan ofte bli forsterket i den usikre og hjelpeløse situasjonen på mottak, hvor man ikke klarer å ta i bruk tidligere aktive mestringsstrategier.

Det kan ta lang tid før man kommer i gang med skole og norskundervisning. Det er ofte for dårlig tilrettelegging av norskundervisningen for flyktninger som har liten eller ingen skolegang bak seg. For denne gruppen kan derfor undervisningen fortone seg som temmelig meningsløs, og mange lærer lite. Det er fremdeles vanskelig og tar lang tid å godkjenne ikke-vestlig utdanning. Imidlertid arbeides det med dette, og det er en viss bedring mht. kvalifisering til arbeidslivet, kartlegging av flyktningers ressurser og anerkjennelse av flyktningers realkompetanse. Det er også tanken at man skal arbeide for å forenkle godkjenning av utenlandsk yrkesutdanning på videregående nivå (jfr. Stortingsmelding 17, 2000-2001).

Det ser ut til å være en bedring i organiseringen av aktiviteter på mottak i forhold til  tidligere, bl.a. i form av barnebase, kvinnegruppe og lignende. Det er likevel som regel for lite fokusering på det å gi folk gode mestringsopplevelser, og at deres kunnskap og erfaring tas aktivt i bruk og betyr noe. Mange tiltak planlegges for flyktninger i stedet for i samarbeid med eller av dem selv. På noen mottak er det imidlertid aktive beboerråd, som selv er med på å styre aktiviteter. Levekårene i mange mottak er dessverre likevel slik at de bidrar til å institusjonalisere flyktningene i stedet for å normalisere deres livssituasjon.

I en del kommuner er det satt i gang et såkalt introduksjonsprogram, som skal legge opp egne individuelt tilpassete løp mht. arbeid og utdanning. Dette er viktig, fordi man ved aktivt å etterspørre flyktningers egen kompetanse og egne planer, hjelper folk til å ta i bruk egne ressurser.

 

Naturlige helingsmekanismer blir vanskeligere tilgjengelig

For å hjelpe folk til å få bedre tilgang til egne helingsmekanismer, er det viktig å legge til rette for lek, kreativ utfoldelse og ritualer. Barn som er traumatiserte, trenger først og fremst å gjenvinne lekeevnen.  Barnebaser i mottak tilrettelegger for lek, men er ofte dårlig bemannet. Det er relativt få mottak som legger til rette for kreative aktiviteter for voksne som dans, musikk, drama og tegning. Mange mottak hjelper til med å lage nye ritualer, for eksempel ved å feire religiøse merkedager, fødselsdager og lignende. Dette er viktig, slik at flyktningene kan føle en kontinuitet i livet, kan oppleve glede, felleskap og en aksept for deres kulturelle bakgrunn. Imidlertid ser det ut til at det gjøres mindre for å tilrettelegge for sørgeritualer. Flere trenger hjelp til å gjenskape eller lage nye sørgeritualer – for eksempel gjelder det personer som har mistet sine nærmeste uten å ha fått ta del i begravelsen, kanskje uten engang å vite hvor de er begravet. Dette er en utfordring for både mottaksansatte, helsepersonell og skole.

Det er høyst varierende hvorvidt foreldre får hjelp til å styrke foreldrerollen i eksil, slik at de bedre kan hjelpe sine barn til å bearbeide tidligere opplevelser. Det finnes tiltak i form av foreldreveiledning (bl.a. eget prosjekt i regi av Senter for Krisepsykologi), hvor man bl.a. prøver å gi råd til foreldre om hvordan de bedre kan snakke med barna om det de har opplevd og hvordan de har det inni seg. Imidlertid skjer det altfor lite på dette feltet. Det kan synes som om mange kun får vite hva som er norsk lov – nemlig at det ikke er lov å slå barn – men at man ikke får råd om hvordan man kan hjelpe egne barn og om alternative oppdragelsesformer. Ansatte på mottak og flyktningkontor har ikke alltid nok kunnskap om og forståelse av psykiske plager, noe som kan medføre at flyktningen blir stemplet som ”vanskelig” i stedet for hjelptrengende.

Helsetjenester for asylsøkere er ofte tilfeldige og begrensede (Ronge, 2001). Det er bare tuberkuloseundersøkelse som er lovfestet for nyankomne flyktninger til Norge. Alvorlige psykologiske og somatiske lidelser etter tortur blir i mange tilfeller hverken undersøkt eller behandlet. Det hender også at vital informasjon om traumebakgrunn og plager ikke blir gitt videre til andre instanser i helseapparatet. Dette kan tyde på mangelfull kommunikasjon og samarbeid. Både flyktningene selv og personell ved mottakene rapporterer at det er stort behov for, men mangel på, psykososiale tjenester. Til dels må helsevesenet selv lastes for at tjenestene er mangelfulle. Kapasitet og bemanning er ofte et problem, men det ser også ut til å være en viss tilbakeholdenhet når det gjelder å gi psykologisk behandling til flyktninger. Noen ganger er grunnen til dette at helsearbeidere mener at man ikke kan sette i gang  behandling når det er usikkert om asylsøkeren får bli i Norge. Andre kvier seg for å tilby flyktninger behandling fordi man tenker at de har en helt annen kulturbakgrunn, og fordi man må bruke tolk.

 

Mangel på kontroll

Lauritsen og Berg hevder at livet på mottak er preget av mangel på innflytelse over egen livssituasjon og mangel på medbestemmelse (Lauritsen og Berg, 1998). Enkelte flyktninger, spesielt de som tidligere har vært fengslet, opplever flere psykologiske paralleller mellom livet i asylmottak og livet i fengsel; eksilsituasjonen innebærer tvang, man føler seg isolert, til dels umyndiggjort og med liten påvirkningsmulighet over eget liv og framtid. Mange steder blir flyktninger trukket i penger hvis de ikke møter opp på norskkurs eller unnlater å vaske fellesareal på mottak. Det å være sosialklient oppleves som en umyndiggjøring, og å bli trukket i penger kan oppleves som en forsterkning av dette. På mottak har man dessuten  dårligere økonomi enn ved vanlig sosialhjelp. Slike trekk kan oppleves urettferdig – hvis man for eksempel ikke kommer seg på skolen fordi man har søvnproblemer.

Det er altså flere faktorer som er med på å frata flyktninger kontroll. Dette er uheldig for traumatiserte flyktninger, som trenger hjelp til å gjenvinne kontrollen. Enkelte ganger kan vi se at flyktninger forsøker å ta tilbake kontroll på desperate og lite hensiktsmessige måter, for eksempel ved å nekte å bo i de husene som er tiltenkt dem, klage over for liten plass, osv. Noen ganger er det faktisk trangt og de har god grunn til å mistrives, men andre ganger kan det mer være et uttrykk for fortvilelse over situasjonen.

Det finnes heldigvis en del lyspunkter. I det nye introduksjonsprogrammet går man bort fra sosialhjelp, og flyktninger ”behandles” som lønnsmottager i stedet. Dette innebærer en bedre økonomi enn tidligere, og i stedet for trekk av penger hvis man ikke møter på skolen, kan man evt. motta en bonus for ekstra innsats. Det er å håpe at flyktninger vil oppleve at dette gir større mulighet til kontroll over eget liv, og dermed også innebærer større mulighet for å håndtere psykososiale vansker.

 

Implikasjoner for arbeidet med flyktninger

Mange flyktninger har erfart kaos og mangel på kontroll. For å komme seg videre, trenger de struktur og å kunne gjenvinne kontroll over eget liv. Min påstand er at norsk flyktningpolitikk og organiseringen av hjelpetilbudet dessverre legger mange hindringer i veien for at disse behovene kan fylles. Noen opplever eksil som et nytt traume, med usikkerhet og avmakt, som forsterker tidligere reaksjoner. Etter min oppfatning er det flere forhold som bør endres for å hindre alvorlige psykologiske problemer.

Det bør være kortere ventetid på behandling av asyl- og familiegjenforeningssøknad. Dette har bedret seg noe de siste årene, men fremdeles er det ikke godt nok. Stortingsmelding 17 (2000-2001) legger imidlertid vekt på å korte ned ventetiden på mottak. Det bør også være mer kontinuitet i hverdagen og mer stabile levekår, bl.a. færre påtvungne flyttinger og at man kommer raskere i gang med skolegang og arbeid. Undervisningen bør tilrettelegges mer individuelt og tilpasses den enkeltes kunnskaper og bakgrunn. Tiltak bør utarbeides av/i samarbeid med flyktningene selv.

Ideelt sett burde mottakssystemet slik det er i dag avskaffes, og erstattes med et mer desentralisert system som gir bedre muligheter for arbeid og selvhjulpenhet. Et desentralisert mottak innebærer at flyktningene har vanlige, egne boliger. Dette gir mulighet til i større grad å normalisere tilværelsen. Man slipper å bo tett sammen med andre som også er i en vanskelig situasjon, og man slipper å oppleve at man til dels blir kontrollert av de ansatte. Hvis man bor mer som ”folk flest”, kan man lettere få kontakt med nordmenn, og føle seg mer likeverdig.

Hvis man fortsatt skal ha mottak, bør det ansettes flere med barne-, helse- og/eller sosialfaglig utdannelse i mottakene. Generelt bør det være bedre bemanning i mottakene. Det bør være bedre opplæring av mottakspersonell og kommunalt ansatte, bl.a. om psykososiale faktorer i arbeid med flyktninger og om samarbeid med tolk. Myndighetene bør ta et ansvar for at tolker får en bedre opplæring.

Helsevesenet bør ta et større ansvar for undersøkelse og kartlegging av psykisk og fysisk helse, spesielt i forhold til torturskader og andre traumer. I følge den nederlandske forsker David Ingleby har helsearbeidere et ansvar for å dokumentere og forhindre urett og menneskerettighetsbrudd som flyktninger har vært utsatt for, både i fortid og i eksillandet. Han mener at dette ikke er i strid med ens profesjonelle rolle (Ingleby, 2001). Det er imidlertid et stort behov for kompetanse blant helsepersonell i dette arbeidet (Lie, 2000). Det er derfor gledelig at man i Stortingsmelding 17 (2000-2001) anbefaler en styrking av de psykososiale team for flyktninger til bl.a. mer veiledning og undervisning av helsepersonell. Det er viktig å motivere helsepersonell både i 1. og 2. linje til å hjelpe flyktninger til tross for den usikre livssituasjonen på mottak: mange trenger hjelp nettopp på grunn av usikkerheten i ventetiden!

UDI, Statens Helsetilsyn, Sosial- og helsedepartementet og helseprofesjonene bør samarbeide bedre. I kommunene bør det være et økt samarbeid mellom spesielt helsevesen, barnevern, skole, flyktningkontor og -mottak. Barnevernets kompetanse bør komme sterkere inn i bildet, både i forhold til enslige mindreårige og foreldre. Barnevernet bør kanskje arbeide mer fleksibelt og utradisjonelt med flyktningbarn og  -familier. På mottak, skole og i helsevesenet bør man tilrettelegge for forebyggende gruppetiltak hvor det bl.a. tas i bruk kreative uttrykksmetoder. Et eksempel til etterfølging er faget ”hverdagsmestring” i Salangen kommune i Troms, hvor enslige mindreårige får kunnskap om alt fra matlaging til seksualitet, fysisk helse og vanlige psykososiale reaksjoner som følge av krig, flukt og eksil5. Undertegnede har også gode erfaringer med bruk av drama i arbeid med barn og ungdom. Det er også viktig å legge til rette for at foreldre som har behov for det, kan få råd og veiledning om oppdragelse og om hvordan de best mulig kan hjelpe barna sine til å bearbeide traumatiske hendelser.

Den nye Stortingsmelding 17 har flere gode intensjoner for flyktningepolitikken videre framover. Det gjenstår imidlertid å se hvordan man vil følge opp intensjonene. Selv om norsk flyktningepolitikk og organiseringen av hjelpetilbudet har åpenbare feil og mangler, får vi likevel håpe at den nye Stortingsmeldingen er et forsiktig skritt i riktig retning.